Reiten: Ikke min rolle å si unnskyld

Det beste vi kan gjøre for å ta et såkalt oppgjør med det nå, er å bidra til størst mulig åpenhet om det som skjedde for 60 år siden, sier Reiten til NTB. Han mener det trebinds-sterke verket om Norsk Hydros hundreårige historie som ble lansert tirsdag, hvor historikerne har hatt tilgang til alle arkiver, er bedriftens måte å rydde opp etter seg på. Jeg føler ikke det er min rolle nå å opptre slik som statsledere og regjeringssjefer kan gjøre på vegne av folk og nasjoner om noe som er skjedd langt tilbake, sier generaldirektøren. Han legger samtidig ikke skjul på at samarbeidet med tyskerne under krigen er noe han har vanskelig for å forstå. Men jeg vil ikke sette meg til doms over mine forgjengere, selv om enkelte beslutninger, sett i ettertid, har vært både uforståelige og forkastelige, sa Reiten under lanseringen tirsdag. Manglende oppgjør Kjetil Gjølme Andersen, som har skrevet om Hydro under krigen, mener selskapet ikke har tatt et skikkelig oppgjør med det som skjedde. Det har ikke fått noen følger for selskapet. Hydro ble etterforsket for økonomisk landssvik i en periode på fem år, fra 1945 til 1950. Da ble saken henlagt. Det er veldig mye som tyder på at det var et element av politisk overstyring da den saken ble lagt bort, sier Gjølme Andersen til NTB. Ifølge hans beregninger var så mange som 1.500 krigsfanger og tvangsarbeidere i Hydros tjeneste under krigen. Rundt 25 prosent av dem som arbeidet på Nordisk lettmetalls anlegg på Herøya i 1943, var krigsfanger og tvangsarbeidere, anslår han. Ifølge Gjølme Andersen var Hydro ingen uvillig part i samarbeidet med tyske IG Farben og Luftwaffe om selskapet Nordisk lettmetall. Det var Hydros ledelse som kom til å se på okkupasjonen som en mulighet til å ekspandere deler av sin virksomhet, sier han. Historikeren understreker samtidig at Hydro ikke var alene om å la seg prege av den tyske krigsmaskinens måte å utnytte krigsfanger på. Norge var den nasjonen i Europa som etter folketall mottok flest utenlandske tvangsarbeidere. Disse tvangsarbeidernes rolle i norsk økonomi har ikke vært systematisk undersøkt, sier Gjølme Andersen. Ødela heltedåd Heller ikke Hydros rolle i produksjonen av tungtvann under krigen er særlig ærerik, ettersom Hydro-ledelsen alt før krigen kjente betydningen av tungtvann for utviklingen av en tysk atombombe. Gjølme Andersen mener samtidig at Hydros iherdige innsats underminerte hele effekten av den berømte sabotasjeaksjonen mot anlegget i Vemork i Telemark februar 1942. For mens de allierte regnet med at anlegget var satt ut av spill i to år, fordi tyskerne måtte bruke «uvillige» nordmenn til å bygge det opp igjen, var virkeligheten annerledes. Gjenoppbyggingen tok bare fem uker. Jeg har funnet materiale som viser at samtidig som tungtvannssabotørene ble dekorert i London for sin innsats, som utvilsomt var formidabel, fikk Hydro en utmerkelse av okkupasjonsmakten for å ha samarbeidet så fortreffelig om gjenoppbyggingen av disse anleggene på rekordtid, sier Gjølme Andersen. Anleggene ble siden bombet av amerikanerne. Stolt tross alt Til tross for de mørke sidene om krigen, arbeiderslag på 30-tallet og videre salg av tungtvann til atommakter etter krigen, føler Hydro-sjefen seg stolt etter å ha lest det omfattende historieverket. Det er tross alt beskrivelsen av et norsk industrieventyr. Jeg er overrasket over hvor gjennomgående det har vært for Hydro å drive store prosjekter, finne teknologiske løsninger på vanskelige problemer og hvor dristige vi har vært til å gå løs på de virkelig store prosjektene. Krigsårene er de mest skuffende, men i sum blir man ekstra stolt over å lede det selskapet som har en så rik historie, sier Reiten.