Innlegg: Hvilke muligheter har entreprenøren for å nå fram med et krav om prisjustering som følge av endringer i prisnivået etter kontraktinngåelse?

På kontraktsrettens område finnes det to regelsett som en part kan vise til for å kreve revisjon av avtaler som allerede er inngått. Dette gjelder selv om regelsettene ikke er nevnt overhodet i avtalen mellom partene. Vi har forutsetningslæren som kan åpne for kontraktsrevisjon der forutsetninger som forelå ved avtaleinngåelsen senere brister i forbindelse med gjennomføringen. I tillegg har vi avtaleloven § 36 som fastslår at en avtale kan bli satt helt eller delvis til side (revidert) dersom den virker urimelig. Et av forholdene som har særlig betydning ved urimelighetsvurderingen er negativ utvikling etter avtaleinngåelsen.

På entrepriserettens område har flere teoretikere tatt til orde for at det er lite rom for å benytte de ovennevnte grunnlagene for kontraktsrevisjon. I utgangspunktet må dette være helt riktig. Prinsippet om at avtaler skal holdes som de er inngått står særlig sterkt mellom næringsdrivende. Bestemmelsene i NS om indeksregulering gir partene en oppfordring til å avtale mekanismer for prisregulering, og det forventes at partene er bevisste på risikoen som ligger i den valgte mekanismen før avtalen inngås. Hensynet til den andre kontraktsparten tilsier klart at man ikke kan kreve avtalerevisjon der en risiko man bevisst har tatt før avtaleinngåelse, slår ut etter at avtalen er signert.

Men hva med situasjoner der konsekvensene som inntreffer under kontraktsgjennomføringen umulig kunne forutses på avtaletidspunktet? Det er den situasjonen mange parter i næringslivet føler at de opplever akkurat nå, noe som gjør diskusjonen om justering av avtalte priser svært aktuell.

Det forhold at NS-standardene ikke inneholder noen bestemmelse om krav på vederlagsjustering på grunn av force majeure, tilsvarende regelen som finnes om krav på fristforlengelse i slike tilfeller, tilsier at ingen av partene skal kunne kreve tilleggskompensasjon som har sin årsak i den ekstraordinære situasjonen som koronaviruset, og den sammenfallende nedgangen i oljeprisen og i kronekursen, har skapt.

Videre fastslår også NS 8405 punkt 24.3 femte ledd uttrykkelig at partene ikke kan kreve «justering av vederlaget som følge av fristforlengelse etter denne bestemmelsen [om force majeure].» Tilsvarende regulering finnes i de øvrige standardene på entrepriserettens område. Man kan imidlertid argumentere for at bestemmelsene i hvert fall ikke stenger for å kunne kreve vederlagsjustering der dette skyldes en ekstraordinær prisendring – kravet skyldes mao. andre forhold enn fristforlengelsen, ref. ordlyden «som følge av fristforlengelsen.».

I vår gjennomgang av rettspraksis har vi ikke funnet noen eksempler fra de seneste årene der domstolene har tillatt avtalerevisjon i kontraktsforhold mellom profesjonelle under henvisning til forutsetningslæren eller avtaleloven § 36. Samtidig vet vi at det er lenge siden profesjonelle aktører har stått ovenfor en så dramatisk prisendring som den vi ser nå. Dersom vi går lenger tilbake i tid, finner vi flere eksempler på rettsavgjørelser der parter er gitt medhold i avtalerevisjon på grunn av kraftig prisøkning. Et eksempel er saken Falconbrigde fra 1935, der en kommittent hadde inngått en avtale med en kommisjonær om salg av nikkel for GBP 150 pr. tonn. Kun måneder etter avtaleinngåelse steg nikkelprisene kraftig, og kommisjonæren kunne videreselge nikkelen for GBP 235 pr. tonn, noe som tilsvarte en prisstigning på ca. 60 %. På grunn av den «radikal[e] omveltning[en]» i markedet konkluderte Høyesterett med at kommittenten ikke var forpliktet til å levere partiet på 200 tonn til opprinnelig avtalt pris.

Et annet lignende eksempel er Vedbolagdommen, som er en voldgiftsdom fra 1951. Spørsmålet i saken var om en kullimportør kunne fristille seg fra plikten til å levere kull til en bestemt pris pr. tonn, når krigsutbruddet i 1939 hadde medført en femdobling av fraktprisene og prisene for kull hadde steget med flere hundre prosent. Voldgiftsretten la vekt på at levering til avtalte priser ville innebære et stort tap for importøren, og konkluderte med at det var urimelig å kreve at avtaleforholdet skulle fortsette på de opprinnelige kontraktsvilkårene.

I en voldgiftssak mellom Bergen kommunale Gassverk og A/S Norske Esso fra 1976 ga voldgiftsretten også medhold i at prisene måtte justeres opp på grunn av utviklingen etter avtaleinngåelsen. Saken gjaldt en kontrakt inngått i 1964 om levering av lettbensin (nafta) til gassverkets anlegg i perioden 1965 til 1975. Prisene i kontrakten var avtalt pr. tonn med en øvre og en nedre grense. Fra 1973 til 1974, altså lenge etter avtaleinngåelsen, fant det sted en sterk stigning i råoljeprisene, og Esso hevdet at økningen i kostnadsnivået måtte medføre at selskapet ikke var bundet av den øvre prisgrensen. Voldgiftsretten ga Esso medhold i sitt krav om prisregulering, og la vekt på at forholdene som utløste stigningen i råoljeprisene var omstendigheter som Esso ikke kunne forutse da kontrakten ble inngått. Retten presiserte også at avtaleforholdet ikke hadde preg av spekulasjon, og at det er den ekstraordinære prisøkningen som må hensyntas – ikke ordinær prisstigning. Prisøkningen som Esso fikk tilsvarte en økning på 93 % sammenlignet med opprinnelig prisnivå i kontrakt.

I et forsøk på å oppsummere er det slik vi ser det ikke tvilsomt at det er svært vanskelig å få medhold i et krav om justering av priser i inngåtte entreprisekontrakter. Det er derfor all grunn til å utvise varsomhet med å anlegge sak for domstolen med et slikt krav. Samtidig er vi i en brytningstid der det ikke kan utelukkes at situasjonen for enkelte vil utvikle seg så dramatisk at den må sammenlignes med avgjørelsene nevnt over der retten har gitt medhold i prisjustering. Det som har stått sentralt i disse avgjørelsene er at prisstigningen skyldes forhold som er ekstraordinære, akutte og uforutberegnelige, og der den økonomiske balansen mellom partene har blitt så sterkt forskjøvet at kontrakten/prisene er blitt tapsbringende for den ene parten. I slike tilfeller er det større grunnlag for å beskytte den parten som blir rammet særlig hardt av de uforutberegnelige prisendringene.

Flere entreprenører vil nok oppleve at beskrivelsen nevnt over om det ekstraordinære og uforutberegnelige er treffende for dagens situasjon. For de fleste tror vi likevel at det er for tidlig å konkludere med noe annet enn at et krav om avtalerevisjon for domstolene vil være forbundet med stor risiko. Det kan imidlertid ikke utelukkes at et slikt krav kan være berettiget basert på en konkret vurdering.Dessuten utvikler situasjonen seg raskt, og en videre utvikling til det verre vil kunne gi større tyngde til et krav om revidering av kontraktspriser.

Det vil bli interessant å følge prisutviklingen og diskusjoner i bransjen i tiden fremover. I et samfunnsmessig perspektiv er det positivt om arbeider fortsetter i størst mulig grad uten stans, men i mange tilfeller vil dette være svært vanskelig for entreprenørene å gjennomføre uten noen prisjustering. De beste løsningene for å bøte på de økonomiske konsekvensene som koronasituasjonen, med den sammenfallende nedgangen i oljeprisen og i kronekursen, vil medføre, finnes nok i åpne og løsningsorienterte dialoger mellom byggherrer og entreprenører. Det som i alle tilfeller blir viktig for entreprenørene fremover er at ekstra tidsbruk og ekstra kostnader som nåværende krise medfører blir dokumentert grundig.