Innlegg: Å navigere i usikkerhet

Jeg er vokst opp med å høre om hvordan bedriften klarte seg i 1992, da konsekvensene fra bankkrisen på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet for alvor traff leverandørene av byggeråstoff. Etter det har det stort sett vært oppgang innen bygg og anlegg. Finanskrisen 2007 ga en liten dupp i påfølgende år, men regjeringen var forholdsvis raske til å stimulere næringen vår med infrastrukturprosjekter.

Etter mange gode år, er situasjonen nå en annen. De siste to årene har vært preget av usikkerhet og rask endring. Konflikt både i Europa og i Midtøsten preger det internasjonale markedet, prisen på innsatsfaktorer som elektrisitet, drivstoff, og metaller har skutt i været, og forsyningssikkerheten er mer usikker. Mer ekstremvær har satt tydelige spor på infrastruktur også her hjemme. Usikre økonomiske tider går utover investeringsviljen.

Vi er nok ikke de eneste som nå må prioritere hardere, men på tross av tøffe tider er vi nødt til å fortsette å bevege oss fremover og finne bærekraftige løsninger uansett om det handler om miljø, folka våre eller å dimensjonere for fremtiden.

Jeg tror det er tre ting som blir ekstra viktig for 2024:

• Bærekraft
  Selv om de aller fleste er positive til mer miljøvennlige løsninger, henger betalingsviljen etter. I en bransje med lave marginer og høy risiko er det ikke uventet. Fremdrift er viktigst. Hvis et prosjekt gjør det bra på miljø så skrives det en pressemelding til et fagblad. Hvis de sprekker på tid og kost er det på forsiden i rikspressen. Fra og med neste år skal miljø vektes 30 prosent i offentlige anskaffelser. Samtidig vet de fortsatt ikke hvordan, og velger å vekte det som er enklest å måle - ikke det som påvirker miljøet mest. Nå trenger vi insentiver, det må bevilges penger og vi trenger strengere retningslinjer som faktisk monner. Først da er det mulig for bransjen å omstille seg.
• Beredskap og tilpasning til klimaendringer
  Ekstremværet Hans viste oss at det å ruste seg for flom i dag, ikke er det samme som det var for noen tiår siden. Både bransjen, politikere og kommunene må ta innover seg klimaendringene. Uansett om det gjelder å bygge veier som ikke flommer over, ha beredskapslager av strøgrus for å være forberedt på hyppigere væromslag og speilglatte veier, eller dimensjoneringen av rasvoller. Vi må forberede oss på det man ikke tror kan skje. Det som virker overdrevet i dag, kan være det som redder oss i morgen.
• Forutsigbarhet og fleksibilitet
  Vi må lære oss å leve med usikkerhet. Lange prognoser og tradisjonelle budsjetter vil bli erstattet med mer relevante temperaturmålere. Vi har begynt å prate om EU-direktiver og synse om hvorvidt fyringsløsninger som regnes som de mest miljøvennlige i dag vil være ulovlig med nye EU-direktiv om noen få år. Alle vil, men endringene skjer så raskt at forutsigbarheten vår bransje sårt trenger ofte mangler. Jeg håper at det offentlige forstår kraften i å gi forutsigbarhet der de kan og kommunisere veien videre tydelig. For oss som må investere i 100 millionersklassen og tenke i 100-års-perspektiv er dette utrolig viktig.

I 1992 solgte vi bare en fjerdedel av det vi hadde gjort tre år tidligere. Kreativitet og folka våre fikk oss gjennom krisen, og jeg er overbevist om at det også er en viktig del av løsningen for omstillingen vi nå står i. Folk er den viktigste ressursen vår, både de som gjør de tyngste løftene, de som holde orden i sysakene eller de som jobber med de nye løsningene. På starten av 90-tallet lærte vi viktigheten av god og ærlig kommunikasjon underveis, at ingen er for fine til å bli skitne på henda, vi var og er et lag. Det er denne kulturen som får oss helberget over på den andre siden, også denne gangen.

Dette er et leserinnlegg, og meninger i innlegget står for forfatterens regning.