Om trubadurer, olje og bratte år

Sunde burde jo egentlig markere det med en oppdatert versjon, men så vidt vites ligger det ikke noe sånt i løypa. Teksten i den opprinnelige versjonen handlet om sånne ting som at alle måtte spise på briskebytrikken og at man snubla mens man datt og hoppa rundt og sto mens man satt og en masse andre rare greier. Dette var sikkert veldig aktuelt i 1965, men en 2015-versjon burde nok bearbeides litt i hvert fall. Kanskje med noe om at oljeprisen snubla mens den datt og boligprisen hoppa som besatt og Rogaland ble mer og mer forlatt. Og at i innlandet gikk allting like glatt. 

Nå stemmer det vel riktignok ikke helt at Rogaland er i ferd med å bli avfolket, men noen dikteriske friheter må trubadurer kunne unne seg for å få til dugelige rim. Derimot stemmer det bra at i Hedmark og Oppland, altså innlandsfylkene, går det ganske glatt. De er også blant de minst oljeeksponerte. Alle fylker som er under gjennomsnittlig oljeeksponert har faktisk klart seg helt greit i 2015 – ja egentlig er det bare i Rogaland at 2015 var skikkelig bratt. Og da i form av en bratt økonomisk nedoverbakke. I andre tunge oljefylker, som Hordaland og Møre og Romsdal, går økonomien bra. Økningen i arbeidsledigheten er ikke urovekkende – foreløpig.

Trenger ikke snuble i 2016
Foreløpig er det ikke mange som tror at norsk økonomi kommer til å snuble og dette de nærmeste årene heller. Veksten blir lavere enn det vi har vært vant med i det siste, men samlet produksjon av varer og tjenester blir nok litt høyere i 2016 enn i 2015, og litt høyere i 2017 enn i 2016. Dermed blir det produksjonsrekord hvert år, for i 2015 produserte vi mer enn i 2014, som var bedre enn 2013…..osv. Vi må tilbake til finanskriseåret 2009 for å finne et år hvor produksjonen gikk ned. Faktisk har SSB nylig justert opp vekstprognosen for fastlandsøkonomien i 2015 og 2016. Årsaken er på ingen måte revurdering av nedgangen i oljeinvesteringene, men skyldes bl.a. økt produksjon av tjenester som er knyttet til håndteringen av alle flyktningene som hittil er kommet og vil komme i 2016. Selv om behovet for arbeidskraft øker, vil det nok likevel bli flere arbeidsledige, fordi det er så mange flere som gjerne vil jobbe – det som på gjerne omtales som økning i arbeidsstyrken.

Strømmen av flyktninger påvirker også byggebehovet – det trengs flere næringsbygg, offentlige bygg og ikke minst boliger. Stort sett klarer vi å bygge de næringsbyggene og de offentlige byggene vi trenger. Det er verre med boligene, der står flaskehalsene tettere enn når det skal bygges næringsbygg.

Foreløpig er det myndighetene som må etterspørre boliger til flyktningene, men på lengre sikt vil sikkert mange av flyktningene komme i jobb og klare etterspørselen selv – hvis vi lar dem bli, og hvis de velger å bli, og hvis vi gir dem mulighet til å klare seg.

Boligprisvekst, selv i halvdårlige tider
I år ser det ut til at det vil bli gitt igangsettingstillatelse til drøyt 30.000 boliger, og prognosene viser omtrent det samme i 2016. Dette er neppe nok til å stagge prisveksten i boligmarkedet. Kommer produksjonen av flyktningeboliger i gang i 2016 er det likevel mulig at den forventede utflatingen av boligproduksjonen i 2016 kan byttes ut med forventning og en økning. Forutsatt at ikke boligbyggingen i Oslo faller til nye, rekordlave nivåer. Det ser litt skummelt ut i øyeblikket, i hvert fall hvis vi holder eventuelle ekstraordinære flyktningeboliger utenfor.

Selv med stagnerende eller bare svakt voksende nasjonaløkonomi, burde det uansett vært bygget flere boliger, i hvert fall i sentrumsnære storbyområder. Da snakker vi om små blokkleiligheter, ment for en eller to personer. Det er i sentrumsområdene at boligmangelen befinner seg, ikke i drabantbyene eller bygdene. Derfor øker prisene mest i sentrum, jf. illustrasjon over prisutvikling i noen bydeler i Oslo.

Men vi kan nok se langt etter høyere boligproduksjon nær bysentra. Verneinteressene ser ut til å være for sterke til at det blir frigjort større områder til boligformål gjennom riving av eldre verneverdige bygg. Og selv uten fortidsminneforeningene, ville nok politikerne sørge for at de nye boligbyggene som dermed kunne bli realisert, ville bli alt for fattige på etasjer til å løse underskuddet av boliger i sentrumsområdene. De fleste kommunepolitikerne i Norge er redde for høye boligblokker. Dessuten måtte de tillate at disse eventuelle høyblokkene i overvei-ende grad besto av småleiligheter på ett og to rom, dvs. leiligheter som er økonomisk tilgjengelige for en og topersonshusholdninger. Å tillate en overvekt av småboliger i indre by sitter nok enda lengre inne enn å tillate høyblokkker.

For tiden er det i hvert fall én god side ved alle flaskehalsene i tilbudsmarkedet for byboliger. De sørger for fortsatt prisvekst i sentrumsnære områder. Dermed unngår vi trolig et generelt prisfall i boligmarkedet, selv om norsk økonomi skulle gå inn i stabilt sideleie – altså nullvekst. Et eventuelt tilbudsoverskudd og prisfall i de ytre byområdene og i bygdene vil bli mer enn oppveid av fortsatt prisvekst i de indre byområdene. Dermed blir det vekst i gjennomsnittsprisene. Et generelt fall i boligprisene, målt ved gjennomsnittsprisene, er en nær døden opplevelse for en økonomi. Folk slutter å flytte fordi de ikke orker tanken på å måtte selge til en lavere pris. Det rammer produsentene av nye boliger og alle næringer som leverer varer og tjenester til disse. Synkende priser fører til bankene blir mer forsiktige med å låne ut til boligformål. Husholdningene kan ikke lenger finansiere oppussingsarbeider, hyttekjøp eller feriereiser som før ved å låne opp på boligene. Veksten i økonomien kan stoppe helt opp. Arbeidsledigheten øker og forsterker effektene nevnt over. Be-hovet for nye kontorbygg, butikker og industribygg reduseres raskt.

Alt dette opplevde bl.a. danskene etter finanskrisa i 2008. Men der hadde man forbygget seg i åre-ne før. Det var et tilbudsoverskudd i boligmarkedet allerede før finanskrisa satte inn. I Norge var det etterspørselsoverskudd, og boligprisene steg straks finansieringssystemet begynte å fungere igjen. Det reddet norsk økonomi fra samme skjebne som den danske. Det redder oss igjen. Året 2016 kommer til å bli helt greit, både for AS Norge og for samlet byggeaktivitet. En fattig trøst for rogalendingene kanskje, de får heller prøve å trøste seg med mimring om byggeboomen fra 2004 til 2014.

Anleggsmarkedet blir det ikke så mye plass til å skrive om denne gangen. Men den pågående an-leggsboomen bidrar med å dra lasset i 2016. Dette 100 milliarders markedet vokser med minst 10 milliarder fra 2015 til 2016. Dessverre tyter mye ut i import. Det ene store jernbaneprosjektet etter det andre havner i utlandet, og akkurat nå som vi trenger det som mest for å maksimere bidraget til norsk økonomi. Men heldigvis, mesteparten av de 10 milliardene havner tross alt i norske lommer. Og det som havner i utlandet redder tross alt noen arbeidsplasser der også.