Anne Sigrid Nordby. Foto: Asplan Viak

Innlegg: Avfallsreduksjon: Stiller Dibk de riktige spørsmålene?

Direktoratet for byggkvalitet har bestilt en samfunnsøkonomisk kost/ nytte-analyse av ulike former for avfallsreduksjon i bransjen, men hvor relevant er det å sette disse tiltakene opp mot hverandre? Rapporten fremstår mest som en avledningsmanøver for å slippe å ta tak i den vanskelige jussen rundt ombruk. Men må vi ikke etter hvert plukke ned alle fruktene vi kan finne for å løse klimautfordringene, spør arkitekt og fagansvarlig for sirkulære bygg i Asplan Vak, Anne Sigrid Nordby seg i dette innlegget.

I virkeligheten er det ingen motsetning mellom de tre strategiene som er vurdert i analysen. Vi bør selvfølgelig fortsette å jobbe på alle fronter for å redusere miljøbelastningen forbundet med materialbruk i bygg, herunder minimering av avfall ved nybygging og fornuftig gjenvinning og ombruk av byggevarer ved riving. Diskusjonen rundt funnene i rapporten er primært knyttet til avfallsminimering ved nybygg og ombruk av byggevarer, og avfallsminimering trekkes da frem som den enkleste veien til en grønnere framtid for både bedriftene og for samfunnet. Men – med miljøtrusler, koronatid og grønn omstilling i bakhodet - er det nødvendigvis bare den enkleste veien vi skal satse på videre?

Det er åpenbart at avfallsminimering ved nybygg vil kunne redusere utslipp i alle ledd. Spørsmålet er om det er like enkelt eller sannsynlig at man kan prosjektere og planlegge bort 1 tonn materiale som det er å ombruke 1 tonn materiale som uansett skal rives? Tiltakene for avfallsminimering ved nybygg er beskrevet i løfterike vendinger, og ved lanseringen av rapporten antyder Dibk at man kanskje kan halvere avfall gjennom ulike tiltak i prosjekteringen. Samtidig underbygges det av aktører i bransjen som jobber målrettet med avfallsminimering, at konkrete avfallsreduksjoner langt fra er så enkle å nå i praksis.

Mens tiltak for avfallsminimering ved nybygging framstilles som positive muligheter, problematiseres alle kronglete prosesser knyttet til ombruk. Det presiseres at det mangler markedsplasser for brukte byggevarer, at det fører til økt tidsbruk ved prosjektering og at transporten kan bli lang fra en byggeplass til en annen. Ikke minst har vi et regelverk å etterleve, med strenge dokumentasjonskrav som ofte ikke lar seg oppfylle. Dermed avskrives ombruk som et reelt alternativ. Rapportens lanserings-webinar fikk den nokså utilslørte tittelen; Er ombruk en omvei til sirkulær økonomi? På spørsmål fra en kommune som ønsket å avhende treverk fra riving av sykehjem, var svaret at det fint kan omsettes hvis det brukes til kunst.

At økt tidsbruk, lite tilpasset regelverk og strenge dokumentasjonskrav gjør ombruk av byggevarer lite attraktivt for utbyggere, slo vel ikke akkurat ned som noen bombe. Dibk gjentar og gjentar at Norge må følge EU-forordningen, og at brukte byggevarer må følge samme regler som nye byggevarer. Til tross for disse utfordringene jobber for tiden en rekke seriøse aktører med å muliggjøre nettopp ombruk. Det er i dag en overflod av fullt brukbare byggevarer som daglig går i konteineren, men som isteden kunne fått en lenger levetid i et nytt bygg. Disse mulighetene forfølges i forskningsprosjekter, pilotbygg og Enovas støtteordninger, ettersom det ikke er noen tvil om at potensialet for klimagassbesparelser og redusert råvareutvinning ved ombruk er stort. Men istedenfor å etterstrebe og tilrettelegge for gode og levelige juridiske løsninger for omsetning av brukte byggevarer, undrer Dibk seg over denne interessen.

Vel og bra at det utlyses konkurranse for avfallsminimering, og at dette arbeidet støttes videre. Imidlertid bidrar bestillingen av en slik samfunnsøkonomisk analyse, med et skjevt og forutinntatt sammenlignings-grunnlag, mer til forvirring enn oppklaring. Det paradoksale er jo at Dibk, gjennom denne tåkeleggingen, bidrar til at veien blir lang.

En flora av utredninger og rapporter peker for tiden mot sirkulære løsninger som den kanskje aller viktigste bestanddelen i et grønt skifte for byggenæringen. Arbeidskraft er en fornybar ressurs, og v i kan skape mange nye jobber gjennom demontering, kvalitetssikring, foredling og klargjøring for ombruk av brukte materialer. Men regelverket er en hindring. De høye miljøambisjonene på toppen av lovverket snubler i sine egne paragrafer lenger ned. Det er behov for en ryddeaksjon som krever pro-aktiv holdning framfor defensive avledningsmanøvre. Hvor blir det av den politiske viljen til å gjennomføre samfunnsmessige endringer gjennom myndighetstiltak?