Advokat og partner Per Christian Grant-Carlsen i Brækhus Advokatfirma.

Innlegg: Høyesterett strammer ansvarsnettet for feil hos ansvarshavende aktører

Gjennom flere saker de siste årene har Høyesterett tatt stilling til hvilket privatrettslig erstatningsansvar som kan utledes av feil som er begått av ansvarshavende aktører i en byggesak. Denne gang er det rollen som ansvarlig søker og brudd på pliktene under PBL § 23-4 som har vært gjenstand for vurdering.

Artikkelforfatteren

Per Christian Grant-Carlsen er advokat og partner i Brækhus Advokatfirma.

I den såkalte BORI-saken i 2015 ble en aktør som hadde erklært ansvarsrett som utførende (UTF) og kontrollerende for utførelsen (KUT) ilagt erstatningsansvar tilsvarende sluttbrukernes kostnader til utbedring av byggtekniske feil. Selskapet hadde ikke selv utført og hadde heller ikke kontrollert byggeriet, og ble ansvarlig for dette.

Det ble lagt til grunn at det som følge av mangelfulle utførelsen av ansvarsoppgavene var gitt brukstillatelse på feil grunnlag, og dermed at sluttbrukerne led økonomisk tap som kunne kreves erstattet av den ansvarshavende. Dommen var da den kom en avklaring og muligens en utvidelse av tidligere erstatningsansvar for slike aktører.

I en helt fersk dom (7. februar 2020) har Høyesterett lagt et tilsvarende ansvar på et arkitektfirma som i egenskap av å være ansvarlig søker (SØK) unnlot å sørge for at nødvendige roller i byggesaken var belagt med ansvarsrett. Her var det altså ikke snakk om en UTF som ikke har gjort jobben sin eller en KUT som har neglisjert sitt kontrollansvar.

Ansvaret er på en måte «ekstra» strengt, idet det handler om en mer rendyrket «kontorfeil» enn der en ansvarlig utførende eller kontrollerende selv har uført feil, oversett feil eller unnlatt å kontrollere bygget skikkelig.

Ansvarlig søker har jo ikke selv noe direkte med byggearbeidet eller kontrollen av dette å gjøre, og er dermed ikke direkte ansvarlig for at byggeriet ble mangelfullt. Dermed var det ikke like opplagt at det kunne ilegges et ansvar, men dette ble altså resultatet i Høyesterett.

Arkitekten måtte betale boligkjøperne erstatning på samlet omkring kr 15 millioner, tilsvarende utbedringskostnadene i de nyoppførte boligene.

Det som ofte er situasjonen når privatrettslig erstatningsansvar blir gjort gjeldende mot aktørene som har ansvarsbelagte roller i byggesaken, er at de som det kan være mest nærliggende å fremme krav mot (utbygger, selger, faktisk utførende entreprenører) er konkurs, må finnes i utlandet eller på annen måte er vanskelig eller umulig å få ut penger fra.

Frem til BORI-dommen var det uklart om man som sluttbruker/tredjepart i slike tilfeller kunne angripe de som hadde erklært offentligrettslig ansvar i byggesaken, med krav om erstatning for kostnadene til å reparere byggefeil knyttet til feil hos den ansvarshavende. Ansvar for de ulike aktørene er nå etter hvert nokså tydelig definert.

Denne siste dommen gir en lettfattelig og god beskrivelse av ansvarsgrunnlaget og de hensyn som ligger til grunn for plan- og bygningslovens ansvarsrettssystem. Bori-dommen og denne siste dommen gir gode forklaringer på hvordan ansvarsrettssystemet er bygget opp.

Ansvaret for en ansvarsbelagt rolle er et erstatningsansvar utenfor kontrakt (såkalt deliktsansvar) og vil kunne forankres i et arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. Ikke dermed sagt at en ansvarlig aktør som opptrer i eget navn eller i enkeltpersonsforetak vil bli behandlet annerledes; det sentrale er om innholdet i den ansvarsbelagte oppgaven er utøvet uaktsomt eller ikke.

I BORI-dommen var et sentralt spørsmål hvorvidt man i det hele tatt kunne fremme et privatrettslig erstatningskrav forankret i brudd på offentligrettslige plikter.

Dette besvarte Høyesterett bekreftende, og fastslo dermed at når en ansvarshavende på en uaktsom måte forårsaker økonomisk tap for en tredjepart, vil denne kunne fremme erstatningskrav. Utstrekningen av ansvaret er således kun begrenset av spørsmål om adekvat årsakssammenheng – det vil si om det er en relevant kobling mellom uaktsomheten og det tap som kreves erstattet. Det har senere blitt antatt at Høyesterett i BORI-dommen la inn et krav om grov uaktsomhet for at slikt ansvar skal foreligge. En slik antagelse blir i siste dom parkert av Høyesterettsdommer Bergsjø;

«Bori-dommen kan som nevnt ikke forstås slik at grov uaktsomhet er et vilkår for ansvar ved brudd på bestemmelsene i plan- og bygningsloven.»

Dette forteller oss at aktsomhetsvurderingen er en vanlig uaktsomhetsvurdering; har aktøren opptrådt på en klanderverdig måte eller ikke. Spørsmålet i denne siste saken var om SØK hadde utøvet sin oppgave aktsomt eller ikke, når det måtte konstateres at firmaet ikke aktivt hadde sørget for at alle nødvendige roller i byggesaken var belagt med ansvar. Om dette uttaler Høyesterett, etter å ha vist til forarbeidene til pbl § 23-4;

«Etter dette er det en sentral oppgave for ansvarlig søker å sørge for at alle oppgaver er belagt med ansvar. Jeg finner også grunn til å fremheve at ansvarlig søker plikter å melde fra til kommunen ved mangler, endringer og opphør av ansvarsretter, jf. byggesaksforskriften § 12-2. I lys av prosedyrene for Høyesterett presiserer jeg at ansvarlig søkers ansvar ikke omfatter innholdet i og utførelsen av de øvrige ansvarliges ulike oppgaver.»

Ved dette fastslår retten at SØK har ansvar for å påse at alle aktuelle roller er ansvarsbelagt, men ikke for at det aktuelle ansvaret utøves på en riktig måte. Når SØK på en skikkelig måte har passet på at alt relevant er ansvarsbelagt, er SØKs oppgaver i denne forbindelse utøvet. Men om SØK ikke passer på dette, og fraværet av ansvarshavende i byggesaken i sin tur medfører at byggeriet blir mangelfullt prosjektert og/eller utført, er ansvarlig søker et mulig ansvarsmål for de som til syvende og sist sitter med problemet; sluttbruker av bygget. Om dette uttaler Høyesterett;

«Det er videre på det rene at Solem ikke sørget for at prosjektet hadde en ansvarlig prosjekterende for bygninger og installasjoner. Ansvarsbeleggingen skulle senest vært på plass ved søknad om igangsettingstillatelse, se Ot.prp. nr. 45 (2007−2008) punkt 9.6.6 side 123. Unnlatelsen har ført til at helt sentrale oppgaver ikke var belagt med ansvar, og at kommunen har gitt midlertidig brukstillatelse og utstedt ferdigattest på uriktig grunnlag.»

Det hjalp nok heller ikke på den samlede vurdering at arkitekten innrømmet å ha vært klar over at ansvar manglet, men mente at dette bunnet i en vurdering av at ansvarsbelegging ikke var nødvendig. Dette er et skjønn SØK skal og kan utøve, men Høyesterett avfeide dette nokså kort.

At et byggeprosjekt må ha en ansvarlig prosjekterende for bygg og installasjoner, mente man var innlysende. Det er ikke så vanskelig å være enig i dette. Hadde manglende ansvarsrett vært knyttet til et mer perifert fagfelt i prosjektet, hvor behovet for ansvarsbelegging var mer tvilsomt, kunne utfallet kanskje blitt et annet.

Dette illustrerer viktigheten av at SØK foretar grundige vurderinger av hvilke ansvarsroller som må belegges og gjerne utformer notater og begrunnede vurderinger om dette som kan fremlegges for ettertidens kontroll.

Hvordan kan man da som SØK unngå å havne i et slikt ansvar?

Uten å være flåsete er det opplagte svaret at man må bare gjøre den jobben man er bedt om å gjøre på en skikkelig måte. Rollen som SØK handler om å være bindeledd mot kommunen i byggesaken, men også i denne sammenheng sørge for at byggesaken er belagt med alle nødvendige ansvar.

Der det kan være usikkert om ansvar er nødvendig å belegge, må man uansett gjøre en vurdering av nødvendigheten.

Kan man for ettertiden vise at man gjorde en forsvarlig vurdering av behovet for ansvarsbelegging, vil trolig rollen som SØK være utført på aktsomt vis.

Samtidig må det minnes om at det også i slike saker må være påvist et økonomisk tap og en årsakssammenheng med den uaktsomme handlingen.