Et demokratisk problem

Vi står nå foran en lang og intens politisk høst foran valget 9. september. Men klarer vi å få med de beste og mest engasjerte folkene til å delta som kandidater til lokalvalget - i det som på mange måter er Norges viktigste dugnadsarbeid?

I uke 33 dras Arendalsuka i gang – stedet hvor aktører innen politikk, samfunns- og næringsliv møtes. Dette representerer også på mange måter startskuddet for den offisielle valgkampen 2019. Selv om rikspolitikerne vil dominere de store debattene, samtalene og mediebildet disse dagene, er det altså et kommune- og fylkestingsvalg vi nå står foran. Vi skal velge inn representanter til landets kommunestyrer og fylkesting - de som skal forme og styre det viktige lokaldemokratiet de neste fire årene.

Det er mange tusen lokalpolitikerne som nå har satt seg opp på de ulike valglistene som skal kjempe om velgernes gunst – mange av disse har også kastet seg inn i politikken for første gang. Det kommer nå stadig flere meldinger og erfaringer som viser at det ikke bare er en dans på roser å representere folket i lokaldemokratiet.

Alle vet at det er snakk om hardt arbeid å være med å delta aktivt i politikken – dette gjelder også på lokalt nivå. De som skal velges inn i lokaldemokratiet gjør dette på fritiden – de aller fleste har en vanlig jobb eller annet stort ansvar ved siden av det politiske vervet. Det gjør at det blir mange travle timer i løpet av en hektisk uke for mange. Dette er likevel noe de som velger denne veien er godt kjent med – men som altså likevel har valgt å gå denne veien for å delta aktivt i å utforme den lokale politikken rundt om i landet. Dette er et meget viktig arbeid – men for mange har dette vist seg å bli vanskeligere enn man på forhånd hadde forestilt seg.

Årsaken er hvordan man blir behandlet av samfunnet rundt det viktige politiske arbeidet som gjøres. I stadig økende grad blir lokale politikere utsatt for hets, sjikane og trusler fra omgivelsene. Dette kan skje via personlig kontakt – men i enda større grad via sosiale medier eller andre nettbaserte kanaler. Interaksjonen mellom «vanlige folk» og politikere og andre beslutningstakere har fått en glimrende kommunikasjonsmulighet via sosiale medier – men dette har i altfor stor grad også dessverre blitt en mulighet til å komme med både ufine og ulovlige angrep mot politikerne – ytringer som er langt over streken i forhold til hva man skal tåle.

Går man inn i politikken, uansett nivå, må man selvsagt forvente å møte kritikk og også meldinger som kan være både direkte og til dels tøffe å kunne håndtere – men nå har situasjonen en rekke steder gått altfor langt – og kan være i ferd med å bli en fare for demokratiet. For hvem er det vel, som på fritiden og på frivillig basis, ønsker å bruke store deler av sine ledige timer i en hektisk hverdag på å jobbe for fellesskapet – når såpass mange velger å rakke ned på hva som gjøres og ikke minst hvem som gjør det. De færreste tør å gjøre dette direkte via personlig kontakt – det skjer via nettet. Det kunne også være utfordrende å møte lokal kritikk for politikerne tidligere – men tonen var en helt annen når dette skjedde ansikt til ansikt. Når dette skjer i sene nattetimer via pc-en – blir nivået et helt annet. Nå melder flere at de ikke ønsker å fortsette i politikken – og mange dyktige lokale politikere har trukket seg foran årets valg – og vi risikerer dessverre at enda flere trekker seg ved neste korsvei.

Like ille er det selvsagt at stadig flere ser det som helt uaktuelt å gå inn i politikken slik situasjonen er blitt en rekke steder. Om mange dyktige politikere trekker seg – og at de som kan tenke seg en politisk karriere aldri velger å gå denne veien, får vi helt klart en politisk utfordring – og gjør at vi risikerer å få et utvalg mennesker som tør og ønsker å gå dette løpet ikke vil representere hele bredden i vår befolkning. Vi har sett en tendens – spesielt på sentralt nivå – at de som faktisk klarer å stå løpet blir å regne som yrkespolitikere. Dette er flinke folk som er avgjørende for å kunne styre landet – men vi trenger også sykepleiere, håndverkere, lærere og ingeniører – og andre som har hatt «vanlige» jobber - gjerne gjennom et helt liv – til å kunne representere folket via våre politiske kanaler. Fortsetter utviklingen slik vi har sett den senere tiden – kan disse blir helt fraværende om ikke ting endrer seg. Ingen ønsker å møte hverdagen med skittkasting, at barna skal bli sjikanert i nærområdet – eller at man rett og slett risikerer å bli truet. Det siste hører heldigvis fortsatt til sjeldenhetene – men det skjer oftere enn før. Og om man mister de dyktige talentene tidlig i lokalpolitikken – risikerer vi også å miste den viktigste rekrutteringskanalen inn mot rikspolitikken. De som etter hvert skal velges inn på Stortinget har veldig ofte bakgrunn fra lokale politiske verv.

Vi trenger derfor en endring i hvordan vi kommuniserer og at man behandler hverandre med respekt. Det handler i bunn og grunn med folkeskikk. Det politiske håndverket er vanskelig og viktig – og må ikke ødelegges av et ordskifte som ikke er samfunnet vårt verdig. Dette er ingen enkel øvelse. Vi kan selvsagt bli flinkere til å skolere våre nåværende og fremtidige politikere til å takle en slik hverdag – men det løser ikke det grunnleggende problemet – vi må se til at det å komme med konstant usaklig skittkasting ikke er greit i kommunikasjonen mellom velgerne og våre politikere.