En ny billion i støpeskjeen

Det er ikke lenge siden gjeldende Nasjonal transportplan (NTP) ble vedtatt, men allerede nå starter arbeidet for fullt med neste periode for planen som styrer det meste innen norsk infrastrukturbygging.

Nasjonal transportplan 2018-2029 ble lagt frem 5. april 2017 – og har en ramme på over 1.000 milliarder koner og er dermed den mest omfattende og ekspansive planen vi noen sinne har sett. Det er enorme investeringer det er lagt opp til i inneværende periode.

Historisk sett har man sjelden eller aldri nådd helt opp til målsetningen i planene, det er jo slik at det er de årlige statsbudsjettene som bestemmer oppfyllelsen av planene – og som regel er det noe som blir stående igjen eller flyttes frem i tid. Den senere tiden har man derimot klart å komme lenger i å oppfylle planene. Med en investering på rundt en billion kroner i planperioden, er det ikke spesielt rart at anleggsinvesteringene er den virkelige driveren i oppgangen innen byggenæringen de senere årene – og på samme måte vil være det i årene som kommer.

Omsetningen innen den norske anleggsektoren har vært enorm – og vil i 2019 ende på rundt 140 milliarder kroner, inkludert vedlikeholdsarbeider – som er en kraftig oppgang fra rekordåret 2018. For 2020 skal aktiviteten ytterligere opp – til 154 milliarder kroner.

Samferdselsminister Jon Georg Dale signaliserer at neste NTP (2022-2033) også burde gi bra med oppgaver for samferdselssektoren i Norge. Men han understreker samtidig viktigheten av at man får mest mulig ut av pengene, og krever at midlene brukes mer effektivt enn nå. Beskjeden er kort og godt: «Nytten av investeringene skal økes, kostnadene skal ned og ny teknologi skal på plass.» Han mener samtidig sektoren nå er godt rustet til å bli mer effektiv – blant annet gjennom å ta i bruk digitalisering og ny teknologi.

Dette er også noe byggenæringens organisasjoner har bedt om – at Norge skal bli flinkere til å bruke vår nye teknologi til å jobbe smartere og bedre – slik at man nettopp skal kunne klare å jobbe mer effektivt og få mer ut av pengene. Nå settes dette som konkrete krav til de statlige utbyggerne – og Vegdirektoratet, Nye Veier, Jernbanedirektoratet, Kystverket og Avinor har nå frem til sommeren med å komme med sine første innspill.

Dette vil selvsagt også påvirke resten av verdikjeden – og de statlige byggherrene blir dermed nødt til å legge opp til kontraktsformer og gjennomføringer som gir effektivisering og besparelser – på ulike nivåer og måter. Dette vil i stor grad da også legge nye krav til entreprenørene – og måten de skal gjennomføre prosjektene på. Ikke minst vil man nok kunne se en praksis der mer bruk av tidlig involvering av både rådgiver og entreprenør vil komme mer og mer. Dette er noe vi ser i økende grad, ikke minst fra Nye Veier, men også fra Statens vegvesen. Så langt har dette gitt flere gode resultater – og skal man klare å jobbe smartere og mer effektivt er enda tettere samarbeid meget viktig. Gode digitale samhandlingsmønstre krever utstrakt bruk av samspill for å kunne hente ut de beste resultatene.

Her er det selvsagt også viktig å benytte seg av den kunnskapen som finnes ute i leverandørmarkedet – og ikke minst bruke den på de riktige stedene og til rett tid. Det finnes eksempler hvor dette har fungert – men dessverre også på hvor galt det kan gå. De beste prosjektene er der hvor samhandlingen og samarbeidet fungerer som best.

Så må man ikke minst huske på at det kan bli meget dyrt å kjøre på med billigste løsning. Om man i for stor grad fokuserer på laveste pris når man skal velge samarbeidspartner for gjennomføring av omfattende og kompliserte utbygginger, kan sluttregningen ha en høy pris. Nettopp derfor er det også så viktig å finne balansen mellom kontraktsform, når skal leverandørene involveres – og i hvor stor grad skal man kjøre på med ulike samspillsformer. Med de mange gigantprosjekter som nå kommer på kort sikt, og som det legges opp til mot slutten av dagens NTP, og som vil komme i neste NTP, er det selvsagt avgjørende at man har den nødvendige kompetanse hos byggherrene og leverandørene – og at man makter å finne gode gjennomføringsformer – og at man finner frem til gode prosessmetoder.

Det er alle parter avhengige av – og dette er noe som vil kreves av både politikerne og samfunnet som bruker så enorme summer på å bygge landet vårt.