Innlegg: Må byggherren kontrollere timelister ved omtvistet regningsarbeid?

Dette er et meget praktisk spørsmål som oppstår hyppig. Den “klassiske” situasjonen er at entreprenøren krever tilleggsvederlag i form av regningsarbeid for et stykke arbeid byggherren mener er omfattet av opprinnelig kontrakt. Byggherren avviser endringskravet, og når entreprenøren deretter begynner å sende timelister velger byggherren å ikke forholde seg til disse, fordi byggherren mener entreprenøren ikke skal ha tillegg i det hele tatt.

Etter min erfaring er dette en relativt utbredt oppfatning hos enkelte byggherrer (og hovedentreprenører). Men er det riktig? Og hva risikerer den oppdragsgiver som dropper kontrollen, hvis det senere viser seg at tilleggskravet var berettiget?

Dette var et av spørsmålene som oppstod i sluttoppgjørstvisten etter “blålysbygget” for Fauske kommune, som tidligere er omtalt på bygg.no. Dette var på ingen måte blant de største uenighetene i saken, men det illustrerer det jeg mener er en hyppig utbredt misoppfatning, som er grunnen til at jeg mener dette spørsmålet fortjener et eget innlegg.

Bakgrunnen var at byggherren hadde pålagt grunnentreprenøren å detaljprosjektere fundamenteringen. Dette mente grunnentreprenøren lå utenfor kontraktsforpliktelsene. Byggherren var uenig, og mente dette var en del av kontrakten. Både tingretten og lagmannsretten gav entreprenøren medhold, og viste til at ansvaret for detaljprosjekteringen av fundamentene lå hos byggentreprenøren.

Dermed hadde entreprenøren krav på tilleggsvederlag for dette arbeidet. Men selv om entreprenøren vant frem med at det var grunnlag for krav, ble kravsbeløpet avkortet fra ca. 1,4 MNOK til rett i overkant av kr 800 000, noe retten bl.a. begrunnet med feil i timelistene, som retten bl.a. mente inkluderte timer som gjaldt annet arbeid enn fundamentprosjektering.

Problemet med denne avkortingen er at byggherren ikke hadde protestert på disse timene underveis. Entreprenøren hadde krevd arbeidene gjort opp som regningsarbeider, og hadde fakturert ihht. dette, med timelister vedlagt fakturaene. Byggherren hadde avvist fakturaene, men kun begrunnet med at byggherren mente arbeidene ikke skulle avregnes som regningsarbeid. Timelistene hadde byggherren ikke fremmet noen spesifikke innsigelser til – noe som ikke er helt uvanlig i slike situasjoner.

Etter regningsarbeidsreglene i NS 8407 skulle dette imidlertid lede til at timelistene ble lagt mer eller mindre uprøvd til grunn, da byggherren etter NS 8407 pkt. 30.3.2 har en plikt til å kontrollere inngitte kostnadsoppgaver innen 14 dager etter mottak. Dersom byggherren ikke gjør dette, skal kostnadsoppgavene legges til grunn for oppgjøret. I praksis betyr dette at byggherren ikke lenger kan bestride at timene som er ført i timelistene er riktige.

Når lagmannsretten likevel tillot slike anførsler i denne saken, var det med følgende begrunnelse:

“Til utmålingen av kravet er lagmannsretten enig med tingretten i at kommunen ikke hadde grunn til å bestride timetallet i Madsens fakturaer særskilt når kommunen ikke godtok fakturaene som sådan. Lagmannsretten viser til at NS 8407 punkt 30.3.2, som Madsen har påberopt, gjelder byggherrens kontroll «ved regningsarbeid». Når byggherre bestrider at det pågår «regningsarbeid» og mener at det pågår kontraktsarbeid, kan byggherre vanskelig være forpliktet til å følge kontrollreglene ved regningsarbeid for ikke å tape retten til innsigelser. Når det er bestridt at det pågår regningsarbeid, har totalentreprenøren ikke en berettiget forventning om oppgjør basert på fremlagte timelister”

Lagmannsretten legger altså til grunn at hvis byggherren først er uenig i at arbeidene skal utføres på regning, så plikter ikke byggherren å kontrollere timelistene i det hele tatt.

Denne oppfatningen er etter min vurdering klart feil. Når det først er konstatert at arbeidene skal utføres som regningsarbeid, gjelder reglene i NS 8407 pkt. 30 fullt ut. At byggherren feilaktig tror at arbeidene skal gjøres opp på annen måte er åpenbart ikke noe grunnlag for å gjøre unntak fra disse reglene.

Noe annet ville da også fullstendig undergravd formålet med regningsarbeidsreglene. Grunnen til at man har strenge frister knyttet til inngivelse og kontroll av kostnadsoppgaver, er for å sikre at denne typen uenigheter avklares løpende underveis i prosjektet, når det faktisk er mulig å gjennomføre slike avklaringer. Enhver som har prøvd å nøste opp i timelister som kan være både måneder og år gamle i forbindelse med sluttoppgjørsdiskusjoner vet hvor håpløst det kan være.

Nettopp derfor er det i NS-kontraktene knyttet klare sanksjoner til den av partene som ikke oppfyller sin plikt til å bidra til tidsnær oppklaring: Den entreprenør som ikke leverer kostnadsoppgavene i henhold til fristene må finne seg i å få kravet avkortet til det byggherren måtte forstå. Dette gjelder selv om entreprenøren i ettertid lykkes med å påvise at kostnadene faktisk var høyere. På den andre siden vil den byggherre som ikke etterlever plikten til å kontrollere kostnadsoppgavene innen fristen måtte finne seg i at innsigelsene går tapt. Også dette gjelder selv om byggherren i ettertid skulle klare å påvise at det faktisk var feil i kostnadsoppgavene, med mindre byggherren klarer å påvise at feilene som påberopes er forårsaket forsettlig eller grovt uaktsomt, eller at driften var uforsvarlig.

Byggherren kan åpenbart ikke ha adgang til å fristille seg fra disse forpliktelsene kun fordi han feilaktig tror at arbeidene ikke skal gjøres opp på regning. Byggherren bærer, som alle andre, selv risikoen for gehalten i egne standpunkt. At entreprenøren ikke skal ha noen berettiget forventning til at byggherren etterlever kontrollforpliktelsene sine, bare fordi byggherren har inntatt et kontraktuelt galt standpunkt, er åpenbart ikke holdbar jus. Tvert imot er det i slike situasjoner desto større sannsynlighet for at det også oppstår uenigheter om utmålingen, og foranledningen for kontroll er dermed desto sterkere. Dersom byggherren skal stå fritt til å fremme innsigelser lenge i etterkant, betyr det at entreprenøren nærmest må “rekonstruere” timelistene i etterkant, noe som ofte vil være praktisk umulig.

Øvrig rettspraksis viser da også at de byggherrene som unnlater å kontrollere kostnadsoppgavene for omstridt regningsarbeid normalt taper innsigelsene mot dokumentasjonen. Nye Jordal Amfi (LB-2022-176713) er et eksempel på det: I den saken var partene uenige om i hvilken grad entreprenøren kunne føre timer for administrasjonskostnader i forlenget byggetid. Byggherren bestred dette, med henvisning til kontraktens riggformel, og fremsatte heller ingen innsigelser til kostnadsoppgavene entreprenøren løpende sendte inn. Lagmannsretten la da – korrekt – til grunn at når byggherren ikke hadde protestert underveis, så var det nå for sent å fremme innsigelser mot dokumentasjonen.

Den rettsoppfatning Hålogaland gir uttrykk for bør derfor ikke bli noe eksempel til etterfølgelse. For oppdragsgivere (det være seg byggherre, hovedentreprenør eller andre) som kommer i lignende situasjoner er det derfor viktig å være klar over at man som oppdragsgiver må kontrollere og fremme innsigelser mot kostnadsoppgaver selv om man er uenig i at arbeidene skal avregnes som regningsarbeid. Gjør man ikke det, risikerer man å tape alle innsigelser mot kostnadsoppgavene dersom det senere skulle vise seg at man tok feil med tanke på avregningsmetoden.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.