Trondheim trenger en strategiplan for byutvikling

Interessen for byutvikling i Trondheim har knapt vært større enn i sommer, men de mange prosjektene mangler både et helhetlig perspektiv og sammenheng med byens kvaliteter og utvikling.

Det begynte med Rådhusets behandling av den etterlengtede planen for Nyhavna. Planen ble returnert til Byplankontoret grunnet for lav utnyttelse og få boliger. Det politikerne ikke etterspurte var en plan for hele sjøsiden – en fjordbyplan med Oslo som eksempel - slik at Nyhavna ikke ble vurdert isolert, men i sammenheng med hele sjøfronten fra Ila til Ladehammeren.

NTNU er blitt Norges største universitet, lokalt sammenslått med HIST. Det utløste behov for en ny campusplan. Det er allerede bestemt at Dragvoll skal fraflyttes, men til hvor? Det er fortsatt plass til noen flere forskere, lærere og studenter på Gløshaugen, men også muligheter for å ekspandere HISTs arealer på Kalvskinnet. En arbeidsgruppe har presentert sin anbefaling. Denne fokuserer primært på Gløshaugen, Elgeseter og Øya, men ingen ekspansjon på Kalvskinnet eller andre steder i Midtbyen. I hvilken retning skal universitets fremtidige ekspansjon skje og skal studentene fortsatt kun tilbys hybler i byens utkant? Her mangler det både spørsmål og svar. Den fremtidige campusplanen synes å bli håndtert uten sammenheng med byens utvikling for øvrig.

Og midt i agurktiden trekker Høyrepolitikeren Ingrid Skjøtskift i nødbremsen for å stoppe «monsterhallen» på Nidarø. En reguleringssak er ute til høring og sjelden har det vært så mange og spontane reaksjoner. Denne gang er det ikke en bydel som vurderes isolert, men en enkeltbygning som vil ha enorm betydning for omgivelsene på svært mange måter og uten at det har vært presentert reelle lokaliseringsalternativer.

Hva er forklaringen på dagens kortsiktige byplanlegging i Trondheim? Byplankontoret deltar Ikke i den offentlige debatt og oppfattes som visjonsløst eller lite engasjert, mens flere politikere fremstår med anger på saker de har vært med på å vedta. Den sterkeste angremeldingen kom fra Ap-politiker Geir Waage. I fjor sommer fylte han Adresseavisens forside med beklagelse om at han hadde vært med på å vedta det store hotellet på Brattøra. Han er blitt etterfulgt av flere angrende politikere om boligbygging i byens utkant, hvor de har oversett mulighetene i Midtbyen og sjøfronten. Da politiker Ingrid Skjøtskift nylig trakk i nødbremsen på Nidarø, ble hun også støttet av Trond Åm fra Venstre og andre.

Trondheim har gjennom historien vært preget av store planleggeres visjoner om en aktiv og attraktiv by. Helt fra Cicignon på 1600-tallet til Sverre Pedersen, og senest Børre Skaslien, har det vært en rød tråd med gode retningslinjer for utviklingen av de sentrale og viktigste byområdene. Trondhjemmeren Sverre Pedersens, ofte kalt Norges første byplanlegger, videreførte utviklingen med sin byplan av 1912. Han trakk store linjer og sørget for av man ved utfylling av nye havneområder samtidig tok vare på kvaliteten som elv og kanal og bassenger representerte.

Trondheim har det beste utgangspunktet for en fremtidsrettet by, men dårlig stelt med parker og grønne lunger. Bystyret regulerte Nidarø til parkformål i 1947. Fortsettelsen er stort sett trist lesning som kulminerte i forslaget om «monsterhallen». I arbeidet med prosjektet «Trondheim 50-50» registrerte vi en stor mangel på parker og grønne lunger i sentrum, ikke minst i forhold til sammenlignbare byer. Hva om byens myndigheter fulgte opp vedtaket fra 1947 og regulerte Nidarø til parkområde – en skulpturpark - uten nevneverdig ny bebyggelse? Hva med Nidarøparken med botanisk hage, inspirert av byens tidligere Ap-ordfører og botaniker Olav Gjærevoll - supplert med spennende kulturtilbud?

Det finners mange alternativer for lokalisering av både idretts- og messebygg med betydelige utvidelsesmuligheter. Kanskje Dragvoll kan omdannes til et idretts- og messesenter når universitetet flytter? Og hva med mulighetene som byr seg på Leangen, Sluppen eller Rotvoll?

Trondheim innehar potensialet til å kunne bli en byplansuksess i verdensklasse. Det bør være en ambisjon å gjøre Trondheim til en av Europas mest attraktive byer, men da kan ikke byplanleggingen fortsette etter ad hoc-prinsippet. Byen som fostret landets første byplanlegger kan ikke selv møte fremtiden uten en skikkelig og helhetlig byplan. Det er behov for å tenke stort og visjonært, ikke stykkevis og delt.

 Byen trenger en strategiplan for byutvikling med større visjoner og ambisjoner enn kommuneplanens arealdel. Planen bør ikke bare åpne for alternative lokaliseringsmuligheter for konkrete funksjonsbehov, men også vurdere områdenes egnethet og beskaffenhet. T oneangivende krefter, både byplanleggere og politikere, må legge til rette for en god byplan - en strategiplan for fremtiden. Planen må også drøfte kommunens strategiske valg knyttet til samfunnsutvikling, herunder langsiktig arealbruk, miljøutfordringer, sektorenes virksomheter og en vurdering av kommunens planbehov.