Forslag som skal effektivisere planprosessen

• Kommunene skal ikke bruke tid på urealistiske planinitiativ som uansett ikke vil bli vedtatt. Kommunen skal derfor kunne stoppe private planinitiativ tidligere enn i dag. Beslutningen om å stoppe et planinitiativ må begrunnes skriftlig, og utbygger kan kreve at det skal forelegges kommunestyret til endelig avgjørelse.
• Det legges opp til en mer forpliktende dialog mellom kommunen og utbygger i oppstartfasen. Referatet fra det obligatoriske oppstartmøtet skal legge grunnlaget for en forutsigbar og omforent planprosess, med mål på fremdrift, dokumentasjon og utforming av planen. Dette skal hindre omkamper og forsinkelser. Hvis det er uenighet i oppstartmøtet, kan utbygger kreve at politikerne får saken til vurdering. Dermed vil partene allerede i oppstartsfasen få nødvendige politiske tilbakemeldinger.
• Hvis kommunen velger å gå videre med planinitiativet etter oppstartmøtet, skal den som hovedregel ha plikt til å sende planforslaget på høring og legge det ut til offentlig ettersyn. Det er en forutsetning at planforslaget er i samsvar med overordnede planer og tilfredsstiller "tekniske krav" til innhold. Kommunen kan som tidligere fremme sitt alternative forslag til regulering av arealet.
• Det foreslås at foretak som utarbeider private reguleringsforslag skal kunne søke om sentral godkjenning i en frivillig godkjenningsordning. Ordningen skal gjøre det enkelt for dem som lager planforslag å dokumentere sine faglige kvalifikasjoner og enklere for en oppdragsgiver å velge en seriøs aktør. Strengere krav til dokumentasjon av kvalifikasjoner vil gjøre at kommunene får planforslag av bedre kvalitet enn i dag, noe som sparer tid og ekstraarbeid for alle parter.

Forlag til forenklinger i regelverket

• Departementet foreslår at større planendringer enn i dag skal kunne gjennomføres uten full planbehandling. Forslaget innebærer bl.a. at større justeringer i en reguleringsplan skal kunne vedtas av et politisk utvalg i kommunen etter delegert myndighet fra kommunestyret. Det kan f.eks. være å omregulere et areal til barnehage eller øke etasjeantallet for å bedre utnyttingen av en tomt.
  Kommunen skal også i større grad kunne bruke planfaglig skjønn ved vurderingen av hvor mye saksbehandling (varsling mv.) som er nødvendig for å gjennomføre endringer. Dette vil redusere omfanget av ressurskrevende dispensasjonsbehandling til fordel for en mer forutsigbar langsiktig arealavklaring gjennom bruk av arealplaner.
  Fagmyndigheter, naboer, festere og andre berørte, som f.eks. lokale vel, miljøorganisasjoner og andre interessegrupper, skal gis anledning til å uttale seg om endringsforslaget.
• Kommunen skal kunne oppheve eldre planer som ikke er i samsvar med overordnet plan uten å måtte følge kravene til full planbehandling som i dag. Varslingen kan begrenses til eierne og festerne av eiendommer som direkte berøres av vedtaket. Kommunen vil dermed spare tid og ressurser i sin saksbehandling.
• Det foreslås endringer i loven som gir enklere og tydeligere kriterier for kommunens behandling av dispensasjonssaker. Endringene vil gi større lokalt handlingsrom for mindre tiltak som ikke har nasjonal eller viktig regional betydning, og vil innebære at færre saker skal innom de statlige og regionale fagmyndighetene.
  Lovendringene vil dermed føre til mindre statlig kontroll og økt lokalt handlingsrom, i saker som ikke berører nasjonale og viktige regionale interesser.
  Ved vurdering av om dispensasjon kan gis skal det også legges vekt på viktige samfunnshensyn, for eksempel hensynet til boligbygging, samferdsel, verdiskaping, næringsutvikling og sysselsetting.
  Fagmyndigheter, naboer og andre med rettslig klageinteresse, som er misfornøyd med kommunens dispensasjonsvedtak, kan påklage det til fylkesmannen. Fylkesmannen kan i sin klagebehandling gå langt i å prøve om kommunen i tilstrekkelig grad har ivaretatt nasjonale og viktige regionale interesser i sitt vedtak og eventuelt oppheve kommunens vedtak.
• Departementet foreslår å oppheve dagens krav til sentral godkjenning av regionale planstrategier og å fjerne kravet om obligatorisk oppdatering (rullering) av regionalt handlingsprogram.
  Bakgrunnen for forslagene er erfaringene med den sentrale godkjenningsordningen, og et ønske om å forenkle planprosesser ved overføring av myndighet til regionalt og lokalt nivå. Forslaget må også ses i lys av regjeringens ønske om å styrke det lokale selvstyret.

Andre forslag

• Departementet forslår endringer i loven som gjør at kommunen må behandle byggesaken på grunnlag av den planen som gjaldt da 12-ukersfristen for byggesaksbehandlingen utløp. Det betyr at kommunen ikke kan bruke et nytt plangrunnlag eller legge ned byggeforbud etter at saksbehandlingsfristen er utløpt.
• Departementet foreslår å lovfeste departementets fortolkning av overgangsbestemmelsen i pbl. § 34-2 fjerde ledd i forhold til kravet i § 1-8 tredje ledd om byggegrense i plan innenfor 100-metersbeltet mot sjøen. Departementets syn er at kravet til byggegrenser ikke gjelder for planer utarbeidet etter tidligere plan- og bygningslover. Sivilombudsmannen har i en uttalelse fra 2015 inntatt et motsatt standpunkt, nemlig at kravet til byggegrense må anses å gjelde alle planer i strandsonen, også planer vedtatt med hjemmel i tidligere lovgivning. Forslaget skal bidra til en rettslig avklaring på et punkt hvor det er ulik rettsoppfatning i dag.