Riktig adressat?

Det var i forrige uke Statens vegvesen valgte å gå til det skritt å avvise Hæhre Entreprenørs tilbud, som en av tre aktører, på jobben rundt utbyggingen av E6 Helgeland sør i Nordland. Bakgrunnen for dette var at tilbudet ble levert på feil postadresse i forhold til det som var spesifisert i anbudskonkurransen - det skulle leveres i Oslo men ble levert i Mosjøen.

Ifølge Statens vegvesen, med henvisning til Lov om offentlige anskaffelser, måtte anbudet da avvises. Hæhre er helt uenig i avgjørelsen og premissene rundt denne. De har påklaget avgjørelsen, og mange er nok spente på om denne klagen fører frem, og om vi får vite hvilken pris Hæhre har gitt på jobben når konvolutt 2 åpnes, etter planen skjer dette 20. juni klokken 14. Prosjektet gjennomføres etter konkurransepreget dialog med et to-konvoluttsystem.

Det som uansett er klart, er at dette illustrerer et problem vi ikke burde ha i denne typen anbudskonkurranser. Det er helt åpenbart at aktørene må følge regelverket og at vi skal ha et strengt, rettferdig og godt reglement i konkurranser som dette. Vi snakker tross alt om en jobb til rundt to milliarder kroner – så det må være regler som gjør at konkurransen skjer på de riktige premissene. Så kan man selvsagt spørre seg om hvilken adresse tilbudet leveres til er av avgjørende betydning i et litt større perspektiv. Er det avgjørende for konkurransen og den videre prosessen at det havner til den spesifikke adressen, eller er det noe man bør kunne unngå eller finne løsninger på? Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv kan det være tilfelle. Man burde kunne finne praktiske løsninger som fører til at denne typen hendelser ikke gir grunn til avvisning - eller i det minste hindre at det skjer. Enten om dette spesifiseres opp annerledes på forhånd, eller om man gir et vink til den aktuelle anbyder om hva som har skjedd, men at det kan godtas om det gjøres på en bestemt måte videre.

Man kan selvsagt ikke ha det slik at det spekuleres i dette for å vinne tid i forhold til konkurrenter - men vi velger å tro at dette ikke burde være et potensielt problem. Det som derimot kan være et større problem, er om rigide utslag av regelverket hemmer konkurransen. Nå kjenner vi ikke prisene på anbudene i dette spesifikke prosjektet, men det er ikke utenkelig at aktører som blir utestengt har lavere tilbudssum enn konkurrentene, noe som i ytterste konsekvens kan føre til at samfunnet taper store summer – i verste fall flere hundre millioner kroner.

Vi forstår derfor godt de mange som har reagert på hva som er skjedd her – og peker på at slik kan vi ikke ha det – blant dem er samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og Høyres Nicolai Astrup. Sistnevnte vil nå ta dette videre til næringsministerens bord for å hindre at dette ikke skal skje på ny i en fremtidig konkurranse. Det er fornuftig. Man må ha gode anbudsreglementer, men man se til at man ikke skaper situasjoner som gir slike smått absurde situasjoner som vi her ser. Det legges ned enorme ressurser i anbudsprosessene, både av byggherre og tilbyderne – vi snakker om beløp på mange millioner kroner. Det er selvsagt uheldig for alle at det vi kan kalle banaliteter påvirker konkurransen i så sterk grad. Vi vil tro det finnes åpninger for å unngå dette, om ikke må man sørge for at det skjer. Den enkleste løsningen i dette konkrete tilfellet ville vel være en heldigital leveranse av anbudspapirene. Dette ligger i pipeline og skal etter planen innføres i 2018. Kanskje man nå burde fremskynde dette?