Hvor bor arbeiderne egentlig?

Det at flere nå tar tak i saken er positivt – for denne problemstillingen er viktig. Mange av de norske entreprenørene opplever konsekvensene av at noen går utenfor regelverket som sterkt konkurransevridende.

Gjeldende praksis, noe som er fremforhandlet gjennom mange år av arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, er at arbeidsgiver dekker kost, losji og et visst antall hjemreiser når man jobber ute på et prosjekt og bor på brakka som pendler. Sikrer arbeidsgiver seg en ordning der de ansatte får fast bopel i nærheten av den midlertidige anleggsplassen, unngår man disse kostnadene – og dermed kan man selvsagt drive byggeplassen eller anlegget langt billigere – og sjansen for å vinne frem i tøffe anbudskonkurranser øker dramatisk. Det er faktisk en meget stor forskjell i det totale kostnadsbildet om disse kostnadene regnes inn eller ikke, og det er fullt forståelig at dette oppfattes som konkurransevridende.

Det er nemlig slik at i løpet av den senere tiden opplever vi stadig oftere at selskaper med utenlandske ansatte bruker smutthull i regelverket for å spare store summer som igjen kan hindre norske virksomheter i å ta opp konkurransen. Nå er det på tide av man sørger for at gjeldende regelverk etterleves – og er ikke regelverket godt nok, må det justeres. Man må rett og slett fastslå hva som regnes som reell bostedsadresse.

Under tariffoppgjøret innen byggfagene mellom BNL og Fellsforbudnet tidligere i år var dette et sentralt tema, og det ble lagt til et eget punkt i Riksmeklerens møtebok som er ment å sikre en mer riktig tolkning av regelverket. Dette vil kunne ha en effekt, men kun om man sørger for en bedre oppfølgning

Vi mener myndighetene derfor i sterkere grad må på banen i denne problemstillingen. Det virker helt klart som at regelverket med krav om kost og losji ikke praktiseres godt nok, og det ser ut til å herske tvil som hva som faktisk gjelder, og hva som er tillatt eller ikke. Flere velger selvsagt også bevisst å utnytte situasjonen for å spare utgifter, og slik kan det ikke være.

Det må derfor komme enda klarere presiseringer rundt hva som er tillatt og hva som faller utenfor regelverket. Og er regelverket uklart, må det endres slik at etterlevelse av praksis kan gjøres lettere. Og ikke minst; opplever man brudd på regelverket må Arbeidstilsynet sterkere på banen og slå ned på disse tilfellene. Her har selvsagt også de ulike byggherrene et ansvar med å følge opp tilbudene de mottar, og selvsagt har de utførende selv et stort ansvar.

Utfordringen er om dette får skure og gå – og at norske virksomheter i økende grad vil oppfatte konkurransen som så urimelig at de må gjøre tiltak – enten i form av nedbemanninger, som vi allerede har sett tendenser til, eller om de tilpasser seg en ny hverdag og styrer virksomhetene og markedet i en uønsket retning.