Anbudsutfordringene

Den norske praktiseringen av anbudsreglementet er noe som opptar alle parter i byggenæringen, og vi får stadig flere meldinger om en voksende misnøye både rundt regelverket og håndhevingen av dette.

Som Dagens Næringsliv i helgen på en glimrende måte illustrerer får anbudsregimet mange uheldige virkinger. De viste til flere grelle eksempler. Når man har glemt å skrive noen siffer på utsiden av en konvolutt i et nøye gjennomarbeidet milliard-anbud, og dette ikke engang blir åpnet men forkastet, viser dette hvor langt vi nå faktisk er kommet.

Når de som er flinkest med formalia og gjerne klager på detaljer som egentlig ikke har noe å si for selve anbudet - men er nettopp uvesentligheter - vinner frem og ikke de som faktisk er flinkest til å levere, har vi et alvorlig problem.

Utfordringene er flere, kompliserte og treffer bredt.

Ifølge DN er offentlige anskaffelser i Norge dyrest i Europa – og vanvittige 40 milliarder kroner forsvinner hvert år. Til sammenligning var omsetningen til landets største offentlig byggherre på land, Statens vegvesen, i 2013 på ca. 48 milliarder kroner.

En utfordring er selvsagt at man gjennom anbud ofte vil oppleve at det ikke de som nødvendigvis er best, men billigst og flinkest til å finne metoder å presse priser i innlevering, som vinner frem. Mange av de som leverer billigst vil kanskje heller prøve å få inn noen ekstra kroner på veien i gjennomføringen.

Man vil med det kompliserte anbudsregimet alltid favorisere de som er best på regler og formaliteter. Ofte er dette selvsagt slik det må være, men det er jo ikke nødvendigvis at disse firmaene faktisk er de flinkeste til å løse selve oppgaven ute på byggeplass – og med det vil byggherre også kunne få et dårligere prosjekt enn man elles ville fått.

Det vil ofte helt sikkert også være slik at enkelte ikke ønsker å bli med på konkurranse på grunn av praktiseringen av anbudsregimet og heller da ta jobber i det private gjennom forhandlinger og andre arbeidsformer. Man mister da selvsagt konkurransekraften anbud faktisk er ment å gi.

Det enorme arbeidet som ligger både i å utforme selve konkurransen og det å svare på denne på en god måte tar også enorme ressurser hos begge parter. På begge sider av bordet må man bygge opp store organisasjoner med tung juridisk kunnskap for å sikre seg på alle bauger og kanter. Det kan virke som om man ofte nå er så redd for å bli tatt på formaliteter og meldt til Kofa at man legger inn all slags variabler og eventualiteter.

De mangehodede anbudstrollet vi nå har fått, var nok ikke slik de som utformet systemet på 1990-tallet så for seg. Man ønsket en god konkurranseform, som skulle sikre det offentlige mest mulig og best mulig prosjekter for pengene. Ofte slår anbudsreglene nå motsatt vei.

Vi må få på plass et enklere anbudssystem, der andre mekanismer får spille en sterkere rolle og ikke minst må det på et vis åpnes for mer bruk av forhandlinger og smarte løsninger. All innovasjon risikerer å forsvinne med dagens anbudssystem. Dette er også med på å underbygge det økende konfliktnivået vi nå ser i byggenæringen.

Vi i Byggeindustrien får nå stadig flere frustrerte meldinger rundt hvordan anbudene blir praktisert i Norge – og dette gjelder i like høy grad på byggherresiden. De ønsker selvsagt ikke en situasjon der de må forkaste gode tilbud på grunn av at et tall er plassert feil på en konvolutt. De ønsker å gjennomføre gode prosjekter sammen med profesjonelle aktører. Men de tør ikke gjøre annet enn reglene tilsier.

Det er ingen enkel oppgave å snu dette. Det er selvsagt en strengt EU-reglement som ligger i bunn for anbudsreglene. Men etter det vi skjønner er vi i Norge blant dem som praktiserer den strengeste linjen, så det burde derfor være rom for justeringer.

Næringsminister Monica Mæland sier hun ønsker forandringer og forenklinger. Man må selvsagt sikre at det offentlige får mest mulig for pengene og leverandørene åpenbart må ha en viss grad av forutsigbarhet – men det må gjøres på en bedre måte enn hva vi ser nå.