Høyesterett svarte bekreftende på spørsmålet og har med dette gitt typehuset Ambassadør en rettslig beskyttelse mot ettergjøring som varer i 70 år etter arkitektens død.

Beskyttelsen etter åndsverkloven omfatter ikke bare slaviske etterligninger, men også bearbeidelser av Ambassadør; det vil si hus som ikke er fullt ut identiske med Ambassadør, men som likevel likner tilstrekkelig på Ambassadør til å bære Ambassadørs "kunstneriske identitet".

Typehusbransjen er en bransje som i stor grad preges av trender og kjøpere som søker etter "trygge" og velprøvde konsepter og løsninger. Individuelle arkitektoniske utskeielser og artistisk eksperimentering er derfor noe som man sjelden finner i huskatalogene til vellykkede aktører i bransjen. I tillegg må typehus, i likhet med alle andre hus, tilfredsstille grunnleggende funksjonelle krav og sikkerhetskrav i henhold til et omfattende regime med standarder. Alt dette bidrar til at typehus som tilbys på markedet ofte vil fremstå som forholdsvis like og være bygd opp rundt felles stilistiske temaer. Det å gi enkelte tilbydere en enerett til typehus som også gir vern mot lignende hus kan derfor få store konsekvenser for bransjen som vil måtte omstille seg vesentlig i forhold til dagens praksis hvor tilbyderne ofte går forholdsvis langt i å la seg inspirere av hverandre. Videre vil en slik rettsoppfatning kunne føre til at typehusbransjen blir en slagmark for søksmål om opphavsrettsinngrep. Høyesteretts flertall lot seg imidlertid ikke overbevise av de nevnte betenkelighetene mot å anse typehus som bygningskunst etter åndsverkloven, men slo fast at typehus måtte vurderes på lik linje med all annen kunst, og avviste dessuten at det er grunnlag for å operere med strengere krav til originalitet for at typehus skal anses som opphavsrettslig vernet, enn de som gjelder for andre former for kunst. I praksis vil det likevel kreves mer for at brukskunst så som typehus skal være opphavsrettslig vernet, da opphavsrettslig vern ikke kan begrunnes i rent funksjonelle trekk eller trekk hentet fra tradisjonell byggeskikk i Norge eller i utlandet.

Selv om Høyesterett tilkjente Ambassadør status som bygningskunst og ga huset opphavsrettslig vern etter åndsverkloven, så gir dommen trolig ikke grunnlag for vesentlige endringer av typehusbransjen. Høyesterett tok kun stilling til spørsmålet om typehuset Ambassadør har status som bygningskunst. Denne vurderingen er forholdsvis konkret og kan ikke overføres til for eksempel typehus som har et utpreget generisk utseende, eller som er en ren videreføring av veletablerte byggetradisjoner. Det var heller ikke et tema i saken for Høyesterett hvor nært opp til Ambassadør konkurrentene kan legge seg før Norske Hus AS' opphavsrett er krenket. Et visst frempek om dette spørsmålet gir imidlertid Høyesterett idet Høyesterett fremholder at Ambassadør ikke er et hus som tilfredsstiller minimumskravene til bygningskunst med margin og at en eventuell opphavsrett ikke vil:

omfatte de idéer som ligger til grunn for utviklingen av hustypen. Det er heller ikke tale om å verne funksjonelle elementer. Vernet vil være begrenset til den særlige utforming/det særlige uttrykk som huset har fått.

Dette er en uttalelse som kan tolkes som et signal fra Høyesterett om at rekkevidden av ettergjøringsvernet ikke bør overdrives og at tilbydere av mindre originale typehus fortsatt vil måtte leve med at konkurrenter legger seg forholdsvis nær deres hus uten at de ved dette har krenket den første tilbyderens opphavsrett. At mindre originale eksempler på bygningskunst ikke kan nyte samme rettslige vern som f.eks. Operabygget i Bjørvika eller Edvard Munchs "Skrik" er ikke bare rettslig opplagt, men også fornuftig og rimelig.