Lite anerkjennelse av den norske bygg- og anleggskompetansen

Denne iveren og de mange uttalelser om viktigheten av å få inn utenlandske foretak for å bygge Norge, tyder på at anerkjennelsen av den norske bygg-og anleggskompetansen og de ulike bedriftenes gjennomføringsevne nå er på et lavmål! Virkeligheten er noe annerledes.

Kapasitet, rammebetingelser og like konkurransevilkår

Norsk bygg- og anleggsbransje besitter, slik vi ser det, både kompetanse og kapasitet til å kunne løse de oppgaver som kommer fremover. Etter vår mening og ut fra signal fra andre selskap tilsluttet MEF og/eller EBA, er det faktisk stor overkapasitet innen enkelte fag. Norsk bygg- og anleggsbransje har historisk også vist at man har en egen evne til selv å bygge opp og/eller importere både kompetanse og kapasitet når det var nødvendig for å løse store utbyggingsoppgaver innen blant annet vannkraft og olje & gassutbygging.

Men å bygge opp kompetanse og kapasitet er en svært krevende investering og fordrer langsiktighet og forutsigbarhet i forhold til prioritering av prosjekter, kontraktsmodeller og valg av teknologi/byggemetode. En slik forutsigbarhet har dessverre verken regjeringen eller ulike samferdselsministere kunnet gi de siste årene. Og når man ser at Nasjonal Transportplan i et valgår blir mer en form for ønskeliste fremfor et reelt og forpliktende styringsdokument, så må man ikke være forundret over at bygg- og anleggsbransjen er litt forsiktig avventende i forhold til hva som skjer, hvilke prosjekter som eventuelt realiseres og ikke minst når? Et prosjekt som kan nevnes i den forbindelse er E-16 Sandvika-Vøyen som nå umiddelbart før anbudsutsendelse ble varslet utsatt 1 år. Begrunnelsen var at styringsgruppen for Oslopakke 3 la fram revidert handlingsprogram. Vi regner med at flere entreprenører hadde dette milliardprosjektet i sine oversikter over høyt prioriterte prosjekter hvor det også var gjort disposisjoner i forhold til kapasitet.

En del byggherrer vil på bakgrunn av manglende interesse for enkeltoppdrag likevel hevde at dette må være på grunn av kapasitetsproblemer i næringen. Jeg tror ikke dette er tilfelle men heller et resultat av hvordan konkurransevilkårene, risikodelingen og grensesnitt er organisert i kontraktene for det enkelte prosjekt.

Når en offentlige byggherre går til anleggsbransjen med en «Totalentreprise» som i realiteten er en «Hovedentreprise med total ansvarsfraskrivelse» så forstår jeg godt at enkelte entreprenører vegrer seg for å delta.

Og som kommentert i Byggeindustrien har det de siste årene vært en voldsom etablering av såkalte «byggelederfirmaer» som på vegne av Byggherre/Utbyggere skal «administrere» byggeoppdraget. Jeg vil hevde at måten flere av disse firmaene opererer på dessverre påvirker norsk bygg og anleggsbransje i negativ forstand og ikke bidrar til økt merverdi for kunden. Fremfor å fokusere på en god og løsningsorientert relasjon mellom byggherre og entreprenør hvor byggherrens behov og utfordringer står i fokus, og hvor entreprenørens kompetanse, erfaring og kapasitet benyttes på beste måte for løse oppdragene, introduseres en tredje aktør som i mange tilfeller synes å operere ut fra helt andre incentiver. Aktøren synes også i mange tilfeller å være totalt fritatt for ansvar både i forhold til prosjektenes kostnad, kvalitet, løsningsvalg, gjennomføringsmodell og fremdrift.

Ett av de tydeligste tegnene på en slik negativ påvirkning ser vi i hvordan kontraktstekster utarbeides for enkelte prosjekter. Vi opplever at mange byggelederfirma introduserer egenutviklede kontraktsbetingelser på vegne av byggherre som ikke er balansert i forhold til risiko og som i mange tilfeller introduserer omfattende administrative forpliktelser som knapt kan sies å skape merverdi for kunde. I mange tilfeller fører de kun til et fordyrende og unødvendig personalmessig ressursbehov hos begge parter og ikke minst økt konfliktsnivå. Å finne prosjekter hvor NS 8405 eller 8407 (som tross alt er utarbeidet av partene i bygg-og anleggsbransjen og som skal være balansert i forhold til ansvar og risiko) legges til grunn uforandret er nå mer unntaket enn regelen.

Høyt konfliktsnivå øker heller ikke anerkjennelsen av den norske bygg- og anleggsnæringen. Vår nærings utvikling betinger at vi evner å rekruttere dyktige, kompetente og engasjerte medarbeidere som ønsker å være med å bygge landet for fremtiden. Det som bekymrer meg mest i forhold til det ensidig negative fokuset som vår samferdselsminister har satt på bransjen med sine uttalelser om «proppen i anleggsmarkedet» og gjentatte iver etter å få tak i utenlandsk arbeidskraft, er at attraktiviteten til norsk byggenæring synker og at studenter og nyutdannede ikke velger vår næring.

Mange «norske» selskaper samarbeider og bidrar med kompetanse til utdanningsinstitusjonene innen bygg og anlegg i Norge i dag. Det ville etter min mening være katastrofalt om interessen for dette samarbeidet uteblir og at næringens utvikling forvitrer. Gjennom vårt arbeid med lærlinger sørger «norske» entreprenører også for en kompetanseoppbygging og rekruttering av fagarbeidere til bransjen som jeg mener er svært verdifull. Og som Frode Nilsen i LNS på en god måte gir utrykk for har vi bygd opp en kompetanse og erfaring blant annet knyttet til den Norske «tunnelmetoden» som er internasjonalt anerkjent. Det samme gjelder innenfor betongteknologi hvor vi er blant de ledende i verden og en meget viktig premissgiver og bidragsyter når nye standarder skal utarbeides.

Årlig får vi som selskap flere henvendelser fra Norske offentlige og halvoffentlige byggherrer som ønsker oss engasjert i samarbeid i utenlandske prosjekter, det være seg vannkraftutbygging, industriutbygging eller infrastruktur. Når disse selskapene i en slik grad er kjent med og verdsetter norsk bygg- og anleggskompetanse burde ikke da samferdselsministeren være litt mer nysgjerrig på hva vi kan bidra med og på hvilken måte bidraget gir mest verdi for samfunnet?