Politikerskapte boligpriser

Boligprisene drives av særlig to forhold: Tilbud og etterspørsel, samt byggekostnader.

Politikerne har holdt tilbake tilbudet når etterspørselen har økt, samtidig som de har drevet byggekostnadene opp, gjennom lover, reguleringer, krav og langdryge prosesser.

Boligprodusentene vil utfordrer politikerne til å svare på følgende spørsmål i valgkampen: Hvordan skal de sikre bolig for alle?

Tilbud og etterspørsel
Hvert eneste år de siste årene har Norge bygget flere færre tusen boliger enn befolkningsveksten tilsier. Det har skapt et boliggap som mange blir sittende fast i: De har rett og slett ikke råd til å bli en del av det norske selveierdemokratiet. Særlig utsatt er yrkesgruppene som utgjør velferdssamfunnets bærebjelker: Sykepleiere, lærere og politimenn er eksempler på yrkesgrupper som uten økonomisk hjelp fra familie kan se langt etter å komme seg inn på boligmarkedet i sentrale strøk.

Prognosesenteret sier i sitt mellomalternativ (det mest sannsynlige) for fremtidig befolkningsvekst at det må bygges 38.000 boliger i året for å holde tritt med befolkningsveksten frem til 2020. I fjor bygde man 29.500 boliger. Hvis ikke tempoet tar seg betraktelig opp vil vi i 2020 ha nesten 60.000 færre boliger enn behovet. Hva tror politikerne våre skjer med boligprisene da?

Økt etterspørsel må møtes med økt tilbud for å unngå at boliggapet utvikler seg til et boligstup som hele nasjonaløkonomien faller utenfor. I dag tar det mellom fem og ti år fra utbyggingsplaner foreligger til ferdige boliger står innflyttingsklare. Det er ikke fordi boligbyggerne trenger så lang tid, men fordi politikerne har skapt et byråkratisk og tidkrevende system.

Nasjonale politikere må stille strengere og tydeligere krav til kommunene i vekstområdene om å legge til rette for økt boligbygging; med ris bak speilet til de som ikke vil. Boligbygging må prioriteres i rikspolitiske retningslinjer for samordnet bolig-, og transportplanlegging i pressområdene. Det trengs også økonomiske incentiver til de kommunene som tar ansvar og bygger flere boliger, siden de fleste kommunene i pressområdene i dag taper på tilflytting.

Lokalpolitikernes muligheter til å styre alt i detalj må reduseres. Når nabokommuner i dag kan stille helt forskjellige krav i plan – og byggeprosessen, så sier det seg selv at det blir dyrere å bygge og det tar lengre tid.

Byggekostnader
Rikspolitikerne har økt kostnaden på nye boliger. Nye tekniske forskrifter og nye krav til universell utforming og energi, samt den høye endringstakten bransjen må forholde seg til i byggeprosessen, fordyrer og forsinker boligbyggingen. Hvordan skal bransjen kunne standardisere byggeprosessene sine, som er viktig for å få ned kostnadene, når reglene endres kontinuerlig?

Vi anerkjenner at det ikke er 100 prosent enighet om hvor fordyrende de stadig nye kravene fra politikerne er. For å rydde usikkerheten av veien ønsker vi et teknisk beregningsutvalg som kan se på spørsmålet. At politikerne ikke vil skyldes kanskje at de helst ser at det ikke kommer en fasit på hvilke byggekostnader de har påført boligkjøperne?

Hva må gjøres?
Det er en mangel på statlig og regional samordning, og bransjen opplever at planprosessene er kompliserte, tidkrevende og lite forutsigbare. Det er på tide å tenke nytt og smart for å få bukt med ineffektive prosesser, byråkrati og høye byggekostnader. Politikerne må derfor:

* Planlegge boliger og infrastruktur parallelt – og dermed må flere forvaltningsnivåer planlegge sammen
* Gi boligbygging fortrinnsrett foran andre formål
* Fjerne 5-årsregelen
* Møte boligbyggebransjen til forpliktende forhandlinger med sikte på å få ned byggekostnadene blant annet gjennom redusert målstyringsbyråkrati
* Gi kommunene økonomiske incentiver for å tilrettelegge for økt boligbygging
* Gjøre Husbanken til mer enn et boligsosialt virkemiddel. Mer penger og styrket startlånsordning er nødvendig
* Ta av presset på det private leiemarkedet gjennom å bygge 3000 studentboliger i året, og prioritere pressområdene

Manglende nasjonal boligpolitikk har skapt boliggapet. Det er et nasjonalt politisk ansvar, som en ny regjering må ta på alvor, enten den ledes av Stoltenberg eller Solberg.