Krevende å finne riktig prisnivå

Byggeindustrien kunne denne uken fortelle at flere entreprenører som har deltatt i Ny Veier-konkurranser finner det krevende og innimellom umulig å kunne regne seg inn for å delta i konkurransen på grunn av nivået som er satt på makspris. Dette viser at det å sette en makspris og kunne konkurrere i denne typen prosjekter er krevende, for alle parter.

Det er ikke første gang Byggeindustrien tar opp denne tematikken, men makspris-problematikken er på nytt aktualisert gjennom to nye konkurranser, blant annet på E39 Lyngdal øst – Lyngdal vest hvor arbeidsfellesskapet Implenia/Stangeland Maskin hadde det eneste tilbudet i konkurransen. Noen få uker senere ble det klart at den spanske entreprenøren Obrascón Huarte Lain (OHL) går videre til konkretiseringsfasen for utbygging av ny firefelts E6 mellom Storhove og Øyer i Innlandet. Anbudsprotokollen viser at OHL hadde det eneste godkjente tilbudet i konkurransen.

I utgangspunktet vil bruk av maksprismekanismen som et avgjørende kriterium for å kunne delta i en konkurranse være en krevende øvelse for byggherren. Det stiller store krav til kompetanse og markedserfaring for å sikre at man får med seg aktørene. Man risikerer å sette prisen for lavt slik at få eller ingen klarer å nå kravet eller man risikerer å sette prisen for høyt slik at man risikerer å måtte betale for mye.

Ingen bør være i tvil om at Nye Veier ønsker størst mulig konkurranse i sine prosjektutlysninger. Det vil selvsagt øke sjansen for at man får med seg de beste aktørene samtidig som man sitter igjen med et akseptabelt prisnivå. Ønsker man å bruke makspris som et tungtveiende kriterium i konkurransen er selvsagt utfordringen at flere aktører hverken kan eller ønsker å bli med om prisene settes for lavt. Dette er noe som ofte kan bli avklart i en tidlig fase, men det kan også være at entreprenørene må bruke en god del ressurser på å regne seg gjennom grunnlaget før man kommer frem til denne konklusjonen. Det medfører selvsagt mye ekstraarbeid, og noen kan da velge å levere inn anbud, men også å droppe å bli med videre.

I utgangspunktet vil nok de fleste entreprenører ha en holdning om at makspris er greit så lenge nivåene settes riktig. Blir det etterlatte inntrykket at prisnivået over tid settes for lavt slik at man ikke har mulighet for å være med og samtidig opprettholde en levedyktig margin, vil det selvsagt stille seg helt annerledes. Da kan man få en utfordrende situasjon mellom byggherre og entreprenørbransjen, og man risikerer selvsagt at det blir for få tilbydere som igjen medfører for dårlig konkurranse. Samtidig kan det være med å presse prisene såpass langt ned at man er med å bygge oppunder en bransje som ikke vil være levedyktig på sikt. Det kan også settes i gang prosesser som sikrer at man kommer seg akkurat under grensen, men da kanskje priser inn å ta igjen dette på andre punkter i utførelsesfasen. Dette er ikke noe noen av partene burde vurdere eller ønske.

Derfor er det også så viktig at dette gjøres på riktig måte, og at man klarer å finne rett nivå. Signalene som kommer frem fra flere entreprenører viser at det er rom for forbedring her. Å finne en god plattform for dialog mellom byggherre og entreprenørene vil være meget viktig fremover. En god og fruktbar diskusjon kan være med på å avklare mange punkter som kan gjøre det lettere å finne et sett kriterier som kan være viktig å følge for å kunne finne frem til hvordan man best kan arbeide. Det er selvsagt en rekke konkurransebegrensende elementer i slike diskusjoner, men det er opplagt rom for enda bedre samtaler. Det kan selvsagt også være riktig å vurdere om makspris skal være en så viktig del av alle konkurranser. Hva man kommer frem til her vil kunne påvirke hvordan hele markedet jobber inn mot konkurransene.

For å sikre at man har et riktig maksprisnivå er det avgjørende at byggherreorganisasjonen sitter på den riktige kompetansen som kan sette det reelle nivået jobben fortjener. Dette er en etterspurt kompetanse og en krevende øvelse å gjennomføre. Forhåpentligvis vil man finne frem til gode mekanismer og erfaringskunnskap som kan sikre gode prosesser. Om ikke risikerer man en bransje som ikke er i takt og at man får for dårlige konkurranseforhold. Det er det ingen som ønsker.

Spørsmålet er hvor lang tid man kan bruke for å bygge opp en god nok erfaringsbase. Vi håper derfor bransjen på begge sider av bordet kan være med i en slik diskusjon og at man finner frem til gode mekanismer for å sikre best mulig konkurranse samtidig som man ikke får en bransjeutvikling med pressede marginer og aktører som ikke ønsker å være med å regne på ulike jobber.

Nå er det mange prosjekter som er på vei ut i markedet, og dette vil kunne gå seg til. Men dette er likevel en diskusjon Nye Veier må ta, og som de helt sikkert er i ferd med å gjøre.