Illustrasjonsfoto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Innlegg: Passer samspillskontrakter i KOFA?

Når vi verken har egne formelle regler for gjennomføring av samspillskonkurranser, standardkontrakter eller utviklet omforent praksis, bør det neppe være KOFAs oppgave å skape «gjeldende rett» på området, skriver partner og jurist i Inventura, Harald Alfsen, i dette innlegget.

Artikkelforfatteren Harald Alfsen er partner og jurist i Inventura AS.

Samspillskontrakter finnes i mange innpakninger. En samspillskontrakt kan åpenbart gi verdiskapning for en oppdragsgiver. Men de er verken en anskaffelsesprosesdyre eller standard kontrakt, snarere en hybrid mellom flere ting. Det i seg selv kan gjøre konkurranseformen utfordrende å gjennomføre for oppdragsgiver, og for leverandør å gi tilbud.

Den senere tid har KOFA behandlet to saker om samspillsentrepriser.

Den først er sak 2019/41, Constructa Entreprenør AS mot Bergen kommune.

Den andre er sak 2019/277 (Betonmast Oslo AS mot Omsorgsbygg Oslo KF). I begge sakene tapte entreprenørene.

Hvilke fellestrekk har de?

I begge sakene har klager for det første hevdet at tilbudene skulle vært avvist grunnet vesentlige avvik. KOFA sier på sin side i begge:

«Den planlagte videreutviklingen av det beste tilbudet i samspillsfasen kan derimot ha betydning for vurderingen av om et avvik er vesentlig. Oppdragsgiver vil som et utgangspunkt ha noe større fleksibilitet i denne vurderingen, hvis avviket kan håndteres i samspillsfasen».

Dette kan være et problematisk standpunkt, både for oppdragsgivere og entreprenører. Blant hovedprinsippene i Lov om offentlige anskaffelser er forutberegnelighet, likebehandling og etterprøvbarhet. Alle tre prinsippene blir utfordret ved denne holdningen fra KOFA, en holdning som heller ikke er tilstrekkelig rettslig forankret.

Oppdragsgivere vil ha problemer med å håndtere de formelle, og omfattende, avvisningsreglene i anskaffelsesforskriftene. Dette gjelder både under konkurransen. Og ikke minst under utførelse, dersom det viser seg at entreprenøren må foreta vesentlige endringer av bygget for å dekke minstekravene.

Og tilbydere som vil klage vil ha problemer med å vinne frem, fordi oppdragsgiver tilsynelatende kan skyve på avvisningsvurderingen til samspillsfasen. Tilbyderne kan videre sitte med den oppfatning at oppdragsgiver har mulighet til å velge det prosjektet han «liker», til tross for at det vinnende prosjektet ikke tilfredsstiller flere av de tekniske minimumskravene som fremgår av konkurransegrunnlaget.

For det andre sier KOFA i begge sakene om sin egen saksbehandling:

«Denne saksbehandlingen er ikke innrettet mot å avklare omtvistede bevisspørsmål, og den er heller ikke innrettet mot vurderinger som forutsetter særlig fagkompetanse».

Lov om offentlige anskaffelser gjelder varer, tjenester eller bygg- og anleggskontrakter.

Ved bygg- og anleggsanskaffelser, og særlig samspillskontrakter, vil tvistespørsmål ofte ha tilgrensende vurderinger av andre lover og forskrifter. I begge saker ovenfor er sentrale vurderinger knyttet til reguleringsplan eller plan- og bygningslov.

KOFA reguleres av en egen forskrift - Forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser. Her fremgår det tydelig at de skal behandle klager om «brudd på anskaffelsesloven og forskrifter gitt med hjemmel i denne». Dersom KOFA finner at saken er «uhensiktsmessig for behandling», skal de avvise klagen. Klageren må da bruke domstolen hvis de vil forfølge saken sin. Og en domstol vil ofte, på egen hånd eller etter innspill fra partene, oppnevne sakkyndige «når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag».

Spørsmålet er om KOFA beveger seg ut på utrygg is når de går inn i vurderinger som strengt tatt ligger utenfor sitt mandat. Sekretariatet eller nemndsmedlemmene er ikke rekruttert på bakgrunn av sin kompetanse i plan- og bygningsrett eller andre rettsområder. Og ikke har de tilgang til å oppnevne sakkyndige.

En siste fellestrekk er at KOFA i begge sakene har vært i tvil om sin egen konklusjon. Det er lett å forstå, særlig når de vurderer faktiske og rettslige spørsmål som strengt tatt ligger utenfor deres mandat.

Oppsummert kan mye tyde på at KOFAs troverdighet reduseres i takt med at de uttaler seg om områder de ikke har kompetanse på. Og når vi verken har egne formelle regler for gjennomføring av samspillskonkurranser, standardkontrakter eller utviklet omforent praksis, bør det neppe være KOFAs oppgave å skape «gjeldende rett» på området. Snarere bør aktører som Nærings- og fiskeridepartementet, Digitaliseringsdirektoratet og Standard Norge iverksette et felles arbeid.

For at samspillskontrakter kan ha mange fordeler, er det lite tvil om.