Den smertefulle arven etter Tsjernobyl

Lukatskyj jobber i dag for nyhetsbyrået AP og er basert i hjembyen Kyiv. Der bodde han også den 26. april 1986, da atomkraftverket Tsjernobyl ble rammet av en eksplosjon og brann, noe som endte i verdens verste atomulykke. Kyiv ligger om lag to timers kjøretur fra atomkraftverket.

Som fotojournalist har Lukatskyj besøkt det nedlagte anlegget og den avstengte sonen ved Tsjernobyl mange ganger. Her forteller han sin historie.

Fortsatte som normalt

Det begynte med hvisking på arbeid.

Det var ingen offisiell kunngjøring av ulykken på Tsjernobyl atomkraftverk da den skjedde i 1986, kun fragmenter av informasjon som ble viderebrakt i det stille blant kolleger.

Jeg var i slutten av 20-årene og var en spesialisert undervannssveiser for et Kyiv-institutt som sendte meg til offshore-plattformer og graderte militærbaser over hele Sovjetunionen.

Ingen snakket åpent om hva som skjedde på Tsjernobyl, men uroen vokste. Jeg hadde metallsmak i munnen og var tørr i halsen. Andre hadde det, men ingen forsto hvorfor.

Den første offisielle korte erkjennelsen kom to dager senere – at det hadde skjedd en ulykke. Ikke noe mer. Folk snakket dempet sammen om brannfolk som hadde blitt fløyet til sykehus i Moskva.

Offisielt fortsatte livet som normalt.

Om kvelden skrudde vi på vestlige sendinger – fortsatt regnet som nedbrytende – for å få nyheter som staten ikke ville gi. Vi fikk vite at ulykken hadde spredt en sky av stråling utenfor Sovjetunionens grenser. Eksperter oppfordret folk til å tette vinduer, bruke masker og gi jod til barn. Jeg fulgte rådet deres og la en joddråpe hver dag på en sukkerbit for å beskytte skjoldbruskkjertelen min mot å absorbere forurensning.

Advarsler fra venner

Familiehjemmet mitt var i Kyiv, der en nabo advarte meg mot radioaktivt støv. Senere så jeg at mannen hennes, en politimann, tok av seg klærne i trappeoppgangen og la dem i en bag før han gikk inn.

En venn, en kjernefysiker, ringte og ba meg om å forlate Kyiv for godt, og noen innbyggere sendte barna sine til andre regioner. Jeg dro ikke. Foreldrene mine var her, og det var hjemmet mitt.

Jeg fant en gammel militær strålingsmåler og sjekket alt – leiligheten min, klærne mine, gatene. Målingene var urovekkende. På en lekeplass gikk de langt over normalen. Hjemme var de enda høyere. Jeg brukte tape til å ta støv vekk fra klærne mine.

Fem dager etter eksplosjonen gikk den årlige maiparaden sin gang i Kyiv som planlagt. Tusener fylte gatene, mange av dem barn. Jeg marsjerte også, forbi en statue av Sovjets grunnlegger Vladimir Lenin, og jeg fikk utlevert et banner som hyllet ledelsen.

Noen dager senere var byen arrangør for et sykkelritt, og tilskuere sto langs gatene som om ingenting hadde skjedd. Staten sa at ingenting var galt, men vi visste allerede at det ikke stemte.

De evakuerte ankommer

Etter ulykken kjørte lange rekker med køer langsomt inn i Kyiv, med tusenvis av evakuerte fra Pripjat, byen ved siden av Tsjernobyl der de fleste arbeiderne bodde.

Jeg husker ansiktene deres, usikre men rolige. De ble fortalt at de bare skulle være borte noen få dager. De forlot hjem, eiendeler og kjæledyr som døde mens de ventet på eiere som aldri kom tilbake.

Tre uker etter katastrofen talte sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov til landet, uten å gi noen forklaring på forsinkelsen og uten å fortelle fullt ut hva som hadde skjedd.

Et første besøk

Høsten 1986 besøkte jeg for første gang det som skulle bli kjent som Tsjernobyl-sonen, et område på 2600 kvadratkilometer. Jeg var blitt sendt dit som del av et team fra forskningsinstituttet mitt og senere som frilansfotograf for det sovjetiske magasinet Ogonjok.

Tause boligblokker sto ved siden av skoler, svømmebassenger og forretninger som så ut som om folk akkurat hadde gått ut.

Men det som satte seg mest hos meg, var de som ble sendt for å begrense katastrofen. Brannmenn, fikk vi vite, hadde dratt slanger over vrakrester og prøvd å slukke en brann som vann ikke kunne slukke. Titusener av oppryddingsmannskap, eller «likvidatorer», ble sendt inn for å fjerne forurenset jord eller forsegle den ødelagte betongreaktoren. Soldater skrapte radioaktivt rusk fra anleggets tak og risikerte dødelig stråling i løpet av minutter.

Og så var det kullgruvearbeiderne. For å hindre at anleggets radioaktive brensel skulle havne i grunnvannet, gravde de tunneler gjennom det i mørket og varmen, ofte i bare skjorta.

Vi hadde litt beskyttelse – drakter, støvler og masker – som føltes utilstrekkelig. Før vi dro, ble vi inspisert og spylt, som om det kunne fjerne eventuell stråling. Etter hver tur lukket jeg klærne mine i vesker og kastet sko og jakker.

Informasjonen var fortsatt svært kontrollert. Fotografer måtte gi fra seg film etter hvert oppdrag.

Skiftende grunn

Men sannheten spredte seg allerede. Folk snakket mer åpent i Kyiv. De første protestene var små og forsiktige, men snart vokste det til større demonstrasjoner med krav om svar – protester som i sin tur dannet kjernen til Ukrainas uavhengighetsbevegelse.

Det var da karrieren min som journalist begynte. Bildene mine ble vist på en amatørutstilling og så publisert i utlandet. Jeg trodde jeg kanskje kom til å bli arrestert.

Da var imidlertid selve sovjetsystemet under press.

Etter at Sovjetunionen kollapset i 1991, og Ukraina fikk selvstendighet, dro jeg tilbake til sonen mange ganger, ofte med forskere, politiet og brannmannskap. Jeg ble ansatt av AP i 1989.

Et annet varig minne var å se mennesker som ventet på helsesjekk. Jeg fotograferte dem, de meget gamle og de meget unge, der de sto rolig for å bli sjekket for tegn på sykdom.

Rett etter ulykken døde 30 arbeidere og brannfolk av akutt strålingssyke. Senere døde tusenvis av mennesker av strålingsrelatert sykdom. Seks fotografer og videojournalister som ble sendt dit de første dagene, døde senere av sykdom.

Inne i kontrollrommet

Pripjat var frosset i tid. På et sykehus der de første ofrene ble behandlet, var strålingsnivåene fortsatt farlig høye.

I nærheten var det en stor gravplass for maskiner. Ambulanser, busser, lastebiler pansrede kjøretøy og helikoptre som ble brukt i opprenskningen, ble forlatt ettersom de var for forurenset. For å fotografere dem måtte vi bevege oss raskt for å minimere strålingen.

Inne i kraftverket hang støvet tykt i luften, det fanget lyset. Vi beveget oss raskt men forsiktig til kontrollrommet, der en rutinetest for Reaktor nummer 4 hadde gått galt klokka 1.23 den 26. april 1986, noe som utløste to eksplosjoner. Mange knapper på panelet var borte – de var tatt som suvenirer.

Da vi gikk lenger inn i kraftverket, steg strålingsnivåene, og vi gikk tilbake. Noen grenser krysser du ikke.

Forsøk på å begrense stråling

Etter hvert som årene gikk, ble den originale beskyttelsen over reaktoren dårligere, med åpne hull der stråling lekket ut. I 2019 ble hele bygget dekket av en enorm bueformet beskyttelse, laget for å vare i flere generasjoner. Det så ut til at situasjonen endelig var under kontroll.

Men Russland invaderte Ukraina i 2022, og russiske styrker gikk inn i sonen idet de gikk mot Kyiv. Soldatene gravde stillinger i forurenset jord og rotet opp det som lenge hadde vært begravd. Tre år senere ødela en russisk drone beskyttelseslaget. Det var ingen strålingslekkasje, men det var en påminnelse om at faren består.

Uten mennesker så har den fortsatt forurensede sonen kommet seg på uventede måter. Skoger har spredt seg. Dyrelivet har blitt mangedoblet. Sjeldne arter beveger seg nå gjennom steder som en gang var merket av katastrofen.

Pripjat er fortsatt fraflyttet, men den er ikke lenger helt tom ettersom det nå er dyr som streifer gjennom den.

Etter 40 år kan dette være den fremste sannheten: Liv ble snudd på hodet, og realitetene ble lenge holdt skjult. Men når det blir etterlatt alene, så består naturen – selv ved Tsjernobyl.