Innlegg: Vi har ikke råd til å spare på tilgjengelighet

Solli har rett i at vi står foran en stor utfordring. Vi blir flere eldre, kommunene mangler kapasitet, og mange boliger er dårlig egnet når funksjonsevnen endrer seg. Pihl har samtidig rett i at en stor del av løsningen finnes i boligmassen vi allerede har.

Men nettopp derfor er det vanskelig å forstå hvorfor tilgjengelighet skal være et naturlig sted å lete etter innsparinger når vi skal gjøre det billigere å bygge boliger.

Det pågår nå et arbeid med å forenkle og modernisere TEK17 for å få ned kostnadene ved boligbygging.

Samtidig har byggenæringen spilt inn forslag om å lempe på flere tilgjengelighetskrav. Det er forståelig at vi leter etter måter å bygge billigere på. Men når vi diskuterer hva det koster å bygge tilgjengelig, må vi også diskutere hva det koster å la være.

Regningen forsvinner ikke

Når vi sparer på tilgjengelighet i byggefasen, forsvinner ikke kostnaden. Den blir en regning som må betales senere – ofte når behovet allerede er akutt og mulighetene færre.

Når boligen ikke fungerer, må noen løse problemet. Kommunen må levere hjemmetjenester. NAV må behandle søknader om hjelpemidler. Huseieren må bygge om. Familien må bidra mer. Og i noen tilfeller blir konsekvensen at den eldre ikke lenger kan bo hjemme.

Dette er ikke hypotetiske problemstillinger. Jeg har sett dem fra flere sider. Som ergoterapeut har jeg arbeidet i kommune, sykehus og NAV Hjelpemiddelsentral. Jeg har også erfaring fra byggesaksarbeid knyttet til trappeheiser og andre boligtilpasninger. De siste to årene har jeg sendt flere hundre byggesøknader til kommuner over hele landet.

Jeg vet derfor hvor mye arbeid og penger som kan gå med når en bolig må tilpasses i etterkant.

Et prosjekt med trappeheis eller løfteplattform kan kreve byggesøknad, brannprosjektering, elektriker og bygningsmessige arbeider. Byggesaksgebyrene varierer kraftig mellom kommunene, og et fundament med varmekabler til en løfteplattform kan alene koste rundt 50.000 kroner. I tillegg kommer tiden og ressursene som brukes av kommunen, NAV, fagpersoner og pårørende for å få løsningen på plass.

Dette er kostnader som kan bli betydelig lavere når tilgjengelighet er planlagt inn i boligen fra starten.

Billigst når det bygges

Det er lett å se på tilgjengelighet som en ekstra kostnad. En heis koster penger. Et større bad krever flere kvadratmeter. Trinnfri atkomst kan kreve mer arbeid med terrenget.

Men når behovet oppstår, står bygget der. Terrenget er ferdig. Badet er ferdig. Trappen står der den står. Hvis det ikke er plass til å komme frem med et hjelpemiddel, må man finne en løsning innenfor de begrensningene som allerede finnes.

Det er billigere å bygge tilgjengelig fra start enn å bygge det inn i etterkant.

Det er derfor jeg mener vi bør bruke ressursene våre klokt. Vi har allerede en stor boligmasse som ikke er bygget med tanke på alderdom, og som vil kreve betydelige ressurser til tilpasning i årene fremover.

De ressursene bør vi bruke på boligene som faktisk trenger å bygges om – ikke på å gjøre nye boliger mindre tilgjengelige og dermed skape nye tilpasningsbehov.

Hvem skal betale?

Mange eldre har heller ikke råd til å gjøre nødvendige endringer selv.

Tilskudd til boligtilpasning ligger i dag hos kommunene, og hvor mye som er tilgjengelig avhenger av kommunens prioriteringer. Samtidig kommer det en ny statlig ordning for aldersvennlig oppgradering av egen bolig, med inntil 75.000 kroner og maksimalt 25 prosent av kostnadene.

For en ombygging til 400.000 kroner betyr det fortsatt 325.000 kroner som boligeieren må betale.

For en person med lav pensjon er det mye penger.

Det hjelper lite å vite at boligen kan tilpasses dersom man ikke har råd til å betale for tilpasningen.

Bo trygt hjemme-reformen peker på boligtilpasning og planlegging som en del av løsningen for at eldre skal kunne bo trygt hjemme lenger. En egnet bolig er ikke et sideprosjekt i eldreomsorgen. Den er en del av infrastrukturen som skal gjøre det mulig å bo hjemme.

Da blir det selvmotsigende å bruke ressurser på å gjøre eksisterende boliger mer tilgjengelige, samtidig som vi diskuterer om nye boliger kan bygges med lavere tilgjengelighet.

Vi vet ikke hvem som skal bo der

Et argument som ofte dukker opp når tilgjengelighetskrav diskuteres, er at ikke alle boliger trenger å være tilgjengelige. Kanskje særlig små boliger eller boliger som er ment for unge i etableringsfasen?

Problemet er at vi ikke vet hvem som faktisk skal bo der om ti, tjue eller tretti år.

En utleiebolig som i dag bebos av en ung student, kan senere bebos av en eldre med lav pensjon. En familiebolig kan få en beboer som blir syk eller skadet. En person som flytter inn som frisk 30-åring, kan bo der som 70-åring.

Jeg vet det også fra egen erfaring. Jeg brakk ankelen mens jeg bodde i en leilighet i tredje etasje uten heis. Plutselig var trappen noe helt annet enn den hadde vært dagen før. Den høye terskelen inn til badet, som jeg aldri hadde tenkt over, ble plutselig en hindring.

Jeg var ung og ellers frisk. Det var ikke nødvendig å bli gammel for at boligen skulle slutte å fungere.

Jeg mener ikke at alle krav i TEK17 skal være fredet mot diskusjon. Vi skal selvsagt se etter unødvendige kostnader og finne smartere måter å bygge på. Men da må vi se på hele regningen.

Solli spør hvor bestefar skal bo. Pihl svarer at bestefar allerede bor et sted.Jeg mener vi bør legge til ett spørsmål:

Vil boligen vi bygger i dag fortsatt fungere når bestefar trenger den?

For hvis svaret er nei, har vi kanskje spart penger på byggeplassen.

Men vi har ikke spart dem. Vi har bare sendt regningen videre.

 Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.