Signeringsforbehold ikke alltid sikkert

Saken gjaldt spørsmål om det var inngått bindende avtale om leie, om daglig leder kunne inngå avtale på vegne av selskapet og om det var kommet i stand bindende avtale til tross for at det ikke var undertegnet noen skriftlig kontrakt.

Høyesterett fastslo at et signeringsforbehold ikke nødvendigvis er et godkjenningsforbehold. Dommen ble avsagt under dissens, og viser at spørsmål i forbindelse med fullmakt og forbehold skaper vanskelige problemstillinger i praksis.

1. Kan daglig leder inngå avtale på vegne av selskapet?

I denne saken var det på det rene at daglig leder ved et regionskontor ikke var gitt fullmakt til å tegne selskapet etter aksjelovens bestemmelser. Høyesterett la til grunn at daglig leder heller ikke på annen måte hadde intern myndighet til å binde selskapet. Spørsmålet var om han likevel var legitimert utad til å inngå bindende avtale på vegne av selskapet.

Høyesterett viser til at aksjeloven må suppleres med avtalelovens fullmaktsregler og ulovfestede regler om representasjonsrett og påpeker at det avgjørende vil være om medkontrahenten – her utleier – har fått berettigede forventninger om at personen har fullmakt. Spørsmålet beror på en konkret vurdering i den enkelte sak, men Høyesteretts flertall legger til grunn at omstendighetene i denne saken tilsier at utleier måtte kunne legge til grunn at daglig leder hadde slik fullmakt. Det ble lagt vekt på at leieavtalen det ble forhandlet om normalt må anses å ligge innenfor daglig leders kompetanse. Dessuten ble kontraktsbeløpet ansett for å være relativt beskjedent. Flertallet mener imidlertid at disse forholdene alene ikke var tilstrekkelig for at det dannet grunnlag for fullmakt til å inngå en leieavtale som i denne saken. Høyesterett viser til at selskapets sentrale innkjøpssjef pr e-post hadde kommentert avtaleutkastet på en slik måte at det kunne oppfattes slik at daglig leder kunne inngå avtalen. Høyesterett bemerker at resultatet kan anses urimelig overfor selskapet, da dette kun i begrenset grad hadde vært kjent med forhandlingene. Flertallet legger imidlertid større vekt på at selskapet er nærmest til å sørge for at rutiner og instrukser er på plass, slik at ansatte er kjent med hvilken kompetanse de har og tar nødvendige forbehold dersom de fremforhandler avtaler de ikke selv kan slutte. I denne saken hadde selskapet også mulighet til å avklare situasjonen overfor utleier ved å presisere at daglig leder ikke hadde fullmakt til å inngå bindende avtale.

Mindretallet vurderte spørsmålet annerledes og kom til at daglig leder ikke hadde stillingsfullmakt og at heller ikke selskapet hadde opptrådt på en måte som kunne gi utleier grunn til å tro at daglig leder hadde fullmakt til å binde selskapet. Mindretallet la blant annet vekt på at utleier var kjent med at kontrakten skulle signeres av ledelsen sentralt i selskapet, og at dette måte forstås som en begrensning i daglig leders fullmakt.

2. Kan bindende avtale anses inngått selv om skriftlig kontrakt ikke er signert?

Høyesterett viste til at avtale kan anses inngått når det foreligger klare partsutsagn eller andre forhold som underbygger at partene har ment å binde seg til et avtaleforhold, eller den ene parten har handlet slik at medkontrahenten har rimelig grunn til å tro at avtale er inngått.

Ved vurderingen av om bindende avtale var inngått, til tross for at skriftlig kontrakt ikke var signert, viser Høyesteretts flertall til alminnelige lojalitetsbetraktninger og legger vekt på at leieforholdets forutsetninger i all hovedsak var avklart; det var oppnådd enighet på de vesentlige punkter, og det var utarbeidet en omforent kontrakt.

Retten påpeker videre at en forutsetning for binding er at utleier var i aktsom god tro om at avtale var inngått, og legger til grunn at utleier i denne saken ikke kunne legges til last å ha stolt på daglig leder og trodd at avtale var kommet i stand. Dette baseres på en totalvurdering av partenes opptreden, idet flertallet uttrykker at ingen av utsagnene isolert sett var så klare og ubetingede at de kunne ses på som aksept av et konkret tilbud. Selskapets forbehold om at avtalen skulle signeres sentralt, kan etter flertallets oppfatning ikke nødvendigvis forstås slik at avtalen også skulle godkjennes sentralt.

Dette er ikke overraskende og er i tråd med tidligere rettspraksis der Høyesterett blant annet i Rt 1998 s. 946 har uttalt:

”partene blir bundet når de er blitt enige om alle vesentlige punkter i en avtale, selv om ikke alle forhold er avklart og undertegnet avtale ikke foreligger (…)”

Kanskje mest interessant i dommen er Høyesteretts forutsetning om at signeringsforbehold må være klare:

”Imidlertid kan jeg ikke se at [leietaker] har tatt et signeringsforbehold som var så tydelig og klart at det ga dem rett til å holde alle muligheter åpne til siste slutt. For [leietaker] ville det vært enkelt å gjøre dette klart tidlig i prosessen, eller å presisere det seinere. Noe slikt uttrykkelig forbehold ble imidlertid ikke tatt.”

Både i budgivning og kontraktsforhandlinger er det normalt å bruke signeringsforbehold, ofte uten at det blir lagt særlig omtanke i utformingen eller begrunnelsen av dette. Denne dommen viser at slike forbehold, for at de skal kunne benyttes som forutsatt, må fremkomme tidlig i forhandlingsprosessen, og at det uttrykkelig må fremgå at man skal ha rett til å trekke seg helt frem til endelig kontrakt er signert. En praktisk enkel måte å gjennomføre dette på, er å sende følgende skriftlige presisering til motparten i forbindelse med bud, intensjonsavtale eller ved oppstarten av kontraktsforhandlingene: ”Det understrekes at avtale ikke anses inngått før eventuelt fremforhandlet kontrakt er signert av begge parter i henhold til firmaattest.” På den måten sikres at man kan få vurdert det fullstendige resultatet av forhandlingene før det endelig besluttes om man skal binde seg.