Innlegg: Bør entreprenørens stansnings­rett brukes oftere?

I mange bygge- og anleggsprosjekter har det festet seg en uheldig kultur: avtalte vederlag eller a-konto-fakturaer betales sent eller ikke i det hele tatt, og entreprenøren blir ventende tålmodig. Det kan argumenteres for at underentreprenører og entreprenører er for passive. Når byggherren eller totalentreprenøren lar være å betale a-konto-fakturaen ved forfall, eller bryter den avtalte betalingsplanen, bør det som utgangspunkt behandles som et vesentlig betalingsmislighold. Det kan derfor argumenteres for at entreprenørens stansningsretten bør benyttes oftere når betalingsmisligholdet gjelder avtalte vederlag.

Entreprenører brukes som bank

Systemet i standardkontraktene bygger på at det skal være en rimelig sammenheng mellom entreprenørens produksjon og oppdragsgiverens betaling. Entreprenøren leverer fortløpende og skal i prinsippet betales etter hvert som arbeidet utføres. Med månedlig fakturering, 28 dagers betalingsfrist og innestående gir entreprenøren allerede betydelig kreditt. Problemet oppstår når byggherre eller totalentreprenør strekker kreditten lenger enn kontrakten tillater ved å betale for sent, betale for lite, eller «finne innsigelser» først når fakturaen forfaller.

I praksis medfører dette at underentreprenører og entreprenører blir brukt som bank for aktørene over seg i kontraktskjeden. Ved å utsette betalingen kjøper byggherre og totalentreprenøren seg billig likviditet, og velter finansieringsbyrden nedover, typisk på de minste og mest sårbare aktørene. For en stor byggherre kan noen ukers forsinkelse være en bevisst likviditetsdisposisjon. For en liten underentreprenør kan den samme forsinkelsen være forskjellen mellom å møte lønn og leverandørgjeld, eller ikke. Det er nettopp denne skjevheten stansningsretten er ment å motvirke.

To vilkår for å stanse

NS 8405/8415 og NS 8407/8417 har i det vesentlige samme ordlyd. Etter NS 8405 punkt 30.2 og NS 8407 punkt 29.2 er det to vilkår som må være oppfylt: 1) oppdragsgiveren må «vesentlig misligholde sin betalingsforpliktelse» (eller det må være klart at slikt mislighold vil inntre), og 2) entreprenøren må varsle skriftlig minst 24 timer før stans.

Av de to nevnte vilkårene, er det vesentlighetsvilkåret som er vanskelig i praksis. Selv om listen ofte legges høyt, er terskelen i praksis ofte lavere enn hva entreprenøren tror. Det er imidlertid viktig å understreke at ethvert betalingsmislighold ikke gir entreprenøren rett til å stanse arbeidene.

Vesentlighetsvilkåret er skjønnsmessig, og entreprenøren bærer selv risikoen dersom han tar feil. En kortvarig forsinkelse av et mindre beløp, for eksempel der oppdragsgiveren har en reell innsigelse, er normalt ikke nok. Forfall alene gir altså ikke alltid rett til å stanse arbeidene. Dersom beløpet er betydelig, misligholdet vedvarer eller gjentar seg, og kravet er utvilsomt rettmessig, er man imidlertid som regel godt innenfor.

Dersom entreprenøren vurderer forholdene feil og stanser arbeidene uten rettslig grunnlag, blir stansen entreprenørens eget mislighold. Som konsekvens, kan entreprenøren bli møtt med erstatnings- og hevingskrav fra byggherren.  

Vilkår nummer to (skriftlig varsel minst 24 timer før stans) er avgjørende, og ingen formalitet. Varselet må;

gis skriftlig til partsrepresentanten, jf. NS 8405 pkt. 8 og NS 8407 pkt. 5,

• minst 24 timer før stans,

• inneholde en klar betalingsoppfordring, og

• gjøre det utvetydig klart at arbeidet kan bli stanset.

Feil varsling kan gjøre selve stansen kontraktsstridig. Gjennomføres stansen berettiget, kan entreprenøren kreve fristforlengelse og vederlagsjustering, men også dette må varsles etter kontraktens regler, jf. NS 8405 pkt. 24 og 25 og NS 8407 pkt. 33 og 34.

Hvorfor a-konto-mislighold ofte er vesentlig

Forutsetningen er at kravet er rettmessig og forfalt. Bestrider oppdragsgiveren med rette fakturaen, foreligger det ikke nødvendigvis noe mislighold i stansbestemmelsens forstand. Er kravet derimot rettmessig og forfalt, foreligger det et betalingsmislighold. Spørsmålet blir da om betalingsmisligholdet er vesentlig, hvilket beror på en konkret helhetsvurdering. Det kan argumenteres for at manglende betaling av a-konto-fakturaer ofte slår ut i entreprenørens favør, og at det skal mindre til enn mange tror:

Det treffer kjernen i ytelsesbalansen. A-konto-betaling for utført kontraktsarbeid er selve motytelsen entreprenøren skal ha løpende. Uteblir den, rammes entreprenøren mer inngripende enn ved forsinket betaling av for eksempel omtvistet tilleggsvederlag.

Den såkalte prosentterskelen er for høy. Det vises ofte til at misligholdet må utgjøre størrelsesorden rundt 5-10 prosent av kontraktssummen for å være vesentlig. Etter vårt syn er denne terskelen lagt for høyt, i alle fall der misligholdet gjelder avtalte betalinger etter betalingsplan eller a-konto. Slike betalinger skiller seg klart fra bestridte fakturaer og omtvistet endrings- og tilleggsarbeid. Dette er beløp kontraktsmotparten vet forfaller til et avtalt tidspunkt, og som det ikke er reell uenighet om. At oppdragsgiveren likevel ikke betaler, kan gi en klar indikasjon på at han sliter med likviditeten, eller bevisst prioriterer å bruke entreprenøren som kredittkilde. Nettopp da er entreprenørens risiko for aldri å få oppgjør størst, og behovet for å kunne stanse tilsvarende stort. En fast prosentgrense passer dårlig for denne typen mislighold, og terskelen for vesentlighet bør her ligge lavere.

Betalingsplanen er partenes egen risikofordeling. Har partene avtalt en betalingsplan, har de også avtalt når likviditeten skal skifte hånd. Da bør det veie tungt at oppdragsgiveren misligholder nettopp det tidspunktet han selv har forpliktet seg til, særlig når misligholdet vedvarer eller gjentar seg, eller skyldes manglende betalingsevne.

Vi har sett mange eksempler i det siste på at motparten nekter å betale rettmessig forfalte fakturaer, og avventer med å betale til det varsles stans. I slike tilfeller, hvor motparten gjentatte ganger avstår fra å betale forfalte fakturaer, vil vesentlighetsterskelen ligge lavere. Det er spesielt i disse tilfellene entreprenøren burde vurdere å benytte stansningsretten oftere.

Pass på faktureringsvilkårene

En viktig felle: ofte har byggherren eller totalentreprenøren særskilte vilkår for fakturering. En vanlig strategi er å peke på at underentreprenøren/entreprenøren ikke har fakturert i tråd med disse, og på den måten kjøpe seg ekstra tid på å betale. Har entreprenøren fakturert feil og blir bedt om å rette dette, foreligger det ikke betalingsmislighold, og grunnlaget for stans faller bort. Vær derfor nøye med å følge de avtalte faktureringsvilkårene, herunder form, innhold, dokumentasjon og frister. Korrekt fakturering er inngangsbilletten til å kunne påberope betalingsmislighold og stansningsrett.

Oppfordringen

Underentreprenører og entreprenører bør slutte å behandle forsinket a-konto-betaling som en normal driftsulempe og i stedet ta stansningsretten på alvor som det virkemiddelet det er. Riktig brukt, etter en grundig vurdering av om kravet er berettiget og med korrekt varsling, er stans et legitimt og nødvendig verktøy for å gjenopprette balansen i et kontraktsforhold, ikke en risiko å skygge unna.