Byggebyråkrati, kompetanse og naivitet

Debatten tar stadig nye vendinger men handler grunnleggende om de samme temaer. Hvor og hvordan skal det bygges, hva skal bygges og til hvilken kvalitet. Hvem skal bygge og hvor mye og hvordan skal omgivelsene og myndighetssiden intervenere i regulerings- og byggesaksbehandlingen.

Knyttet til det siste er det åpenbart at det er behov for at det gjøres endringer og forenklinger. Jeg opplever at alle, også det politiske miljøet, erkjenner behovet for en mer effektiv regulerings- og byggesaksprosess. DiBKs forenklingsseminar tidligere i høst viste at dette er mulig uten at man kommer på kollisjonskurs med et nødvendig behov for at helhetsinteresser ivaretas.

Jeg opplever at byggsektoren på den ene siden er overregulert, mens andre områder mer eller mindre fremstår uten regulering og kontroll.

I den senere tid har det vært nye diskusjoner knyttet til innføringen av uavhengig kontroll, og da koblet opp mot kostnader og byråkrati. Selvfølgelig er det slik at dette har et byråkratisk innslag og medfører kostnader, men det er grunn til å minne om at det som skal kontrolleres er styringssystem og produksjonsunderlag, i tillegg til stikkprøve av utførelse. Jeg legger til grunn at ingen vil hevde at det er nytt at system for egenkontroll, nødvendige tegninger og beregninger skal være på plass når det skal bygges. Det nye er at det skal kontrolleres at dette faktisk foreligger. Videre må kostnadene ved selve kontrollen også ses i lys av kvalitetskostnadene, manglende kompetanse og de byggefeil som gjøres.

For en tid tilbake gikk stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter og Michael Tetzschner ut i media og kritiserte byråkratiet knyttet til innføringen av uavhengig kontroll. Jeg finner kritikken lite presis. Det er grunn til å minne om at når plan- og bygningsloven ble vedtatt av Stortinget var det tverrpolitisk enighet om innføring av uavhengig kontroll. Dette kombinert med en tilsynsplikt for kommunene. Bakgrunnen for innskjerpingen var at man ikke lenger hadde tillit til at næringen alene utøvde kontroll i tilstrekkelig grad.

Mange bedrifter leverer god kvalitet, men de som kjenner næringen der ute vet at den generelle situasjonen er annerledes. Dessverre tyder mye på at situasjonen nå er mer krevende enn da plan- og bygningsloven ble vedtatt. Slik byggenæringen nå fremstår, med mange nye og til dels kortsiktige aktører, koblet mot til dels mangelfull prosjektering og mye ukvalifisert arbeidskraft, er risikoen for byggefeil stor. At slike aktører får lov å holde på uten å bli kikket i kortene er konkurransevridende og utfordrer byggkvaliteten.

I forbindelse med kritikken mot kontrollbyråkratiet er det også hevdet at byggefeil er knyttet til utførelse og ikke prosjektering. Dette er ikke riktig da byggefeil kan spores tilbake til både manglende planlegging og utførelse. Faktisk viste en rapport fra Sintef Byggforsk for noen år siden, at årsaken til byggefeil fordelte seg slik at nærmere 70 % kunne spores tilbake til manglende, eller feil planlegging.

Byggenæringen er midt oppe i betydelige endringer som i stor grad er påvirket av mer internasjonal konkurranse, andre gjennomføringsmodeller, import av produkter og arbeidskraft. Mye av det er positivt og spennende. Allikevel er det naivt å tro at byggenæringen, i motsetning til andre sektorer, aldri skal kikkes i kortene. Alle de som gjør alt riktig har absolutt minst å frykte og vil få en konkurransefordel i markedet.

Enda mer naivt er det å kompensere dette med forsikringsordninger, istedenfor en viss kontroll med at foretakene har den nødvendige kompetanse, slik Michael Tetzschner i forbindelse med sin kritikk av kontrollbyråkratiet foreslår. Boligbransjen sliter allerede med de utvidede garantiforpliktelsene som ble innført i 2011, og det er allerede flere eksempler på at boligutviklere begynner å få problemer med å oppfylle disse. For noen uker tilbake gikk nettopp deler av boligbransjen selv ut og advarte mot konsekvensene av de skjerpede garantiforpliktelsene. Videre er det grunn til å minne om at heller ikke denne type ordninger er ubyråkratiske eller kostnadsfrie. Ytterligere økte garantiforpliktelser og utvidede forsikringsordninger vil kun bli et gode for finansnæringen.

Det er selvsagt ikke slik at man ønsker kontroll og byråkrati for enhver pris, men hvis det ikke etableres en viss orden i næringen kan dette ende forferdelig galt. Ikke bare for næringens aktører, men også for kundene og de betydelige verdier som er i det som bygges og vedlikeholdes.