En helhetlig, bærekraftig boligpolitikk

Den økte lånerammen i Husbanken og ordningen med startlån for unge er eksempler dette. Nå må bare kommunene vise tilsvarende aktivitet i å få tiltakene i praktisk bruk.

Men at politikken er bred, kan det sås tvil om. Det er nær 2,2 millioner boliger her i landet. Utfordringene er mange. En fersk scenarioanalyse som Prognosesenteret har utført for Boligprodusentene, viser at trengs 35 000 nye boliger i året for å holde tritt med befolkningsveksten og boligsaneringen i årene fremover. Mesteparten av befolkningsveksten kommer i aldersgruppene over 65 år. Denne gruppen ønsker seg leiligheter. Scenarioanalysen viser også at folk skifter bolig mye hyppigere enn før.

Boligsektoren representerer enorme verdier og gir ringvirkninger inn i finanspolitikken. Finanskrisen for noen få år tilbake viste det tydelig. I Norge var det kort vei til at manglende boligfinansiering kunne skape prisfall med fare for tap hos selgere, boligutviklere og bankene. Virkningen av for lav boligproduksjon over år er prisstigning på alle boliger og at mange unge må utsette å kjøpe sin første bolig. Vedvarende prisøkninger på bolig vil bidra til økte renter og virke negativt for konkurranseutsatt næringsliv. Tendensen for igangsettingen etter 1. kvartal indikerer ca. 30 000 nye boliger i løpet av 2011. Greier vi å holde en stabil nybygging på det nivået i årene fremover, vil det virke prisdempende og være gunstig for det norske rentenivået og konkurranseutsatt næringsliv.

Vi er nå i en høykonjunktur med stor igangsetting av boligblokker. I tillegg har vi den ordinære småhusbyggingen som i mindre grad er konjunkturstyrt. Høy reguleringsrisiko for tomter til boligformål, høye tomtekostnader og den generelle kostnadsøkningen på grunn av standardhevningen for nye boliger, gjør at blokkprosjektene må treffe godt i markedet. Modellen for lånefinansiering av blokkbebyggelsen bidrar dessuten til at disse byggeprosjektene etableres samtidig, og dette kan føre dette til kapasitets- og kvalitetsproblemer pga. manglende kontinuitet i blokkbyggingen.

Stabil boligproduksjon er fornuftig politikk også fordi det vil hjelpe dem som er avhengig av en sosialboligbygging på grunn av f.eks lav inntekt. Samtidig vil boligbyggerne få den forutsigbarhet som de og næringslivet ellers etterlyser. Forutsigbarhet gir mer stabile sysselsettingsutsikter for ansatte i næringen.

Regjeringen har i liten grad bidratt med forenklinger for som skal gjøre boligmarkedet mer velfungerende. Snarere tvert om. Det er fortsatt et anselig skjema- og kontrollvelde som boligbyggere og kunde må gjennom. Her er det lite å se av en aktiv boligpolitikk!

Boligbygging dreier seg også om arealpolitikk. Den nevnte scenarieanalysen viser et flyttemønster hvor eldre ønsker seg til sentrale strøk, mens yngre gjerne vil være ”ute på landet” med kort vei til sentrumstilbud. Ikke sagt at dette er hensyn som alene skal styre bolig- og arealpolitikken.

Vi trenger en systematisk økt boligforsyning i og omkring pressområdene. Dette tilsier en mer offensiv politikk for å tilrettelegge tomter for boligbygging. Overordnet arealpolitikk må sørge for at boliglokalisering og infrastruktur samlet gir miljøriktige løsninger. Og kommunene må ha kapasitet til å følge opp en slik planpolitikk.

Regjeringen har varslet to stortingsmeldinger. Det som imidlertid mangler fra regjeringen, er en boligmelding som trekker opp en helhetlig boligpolitikk. Det er mange grunner til å se nærmere på om dagens boligpolitikk er bærekraftig. Skjevheten i sammensetning av boliger sammen med underdekningen av boliger der folk ønsker å bo, fører til at mange ikke kan anskaffe en hensiktsmessig bolig. Miljøaspektene må omfatte boliglokalisering, næringsutvikling og infrastruktur/transportløsninger. Hvilken politikk håndterer dette best? En offensiv regjering bør derfor starte et arbeid med en NOU som et grunnlag for en påfølgende stortingsmelding om en bærekraftig boligpolitikk.