Energimerking krever kompetanse

1. juli blir energimerking av boliger og yrkesbygg obligatorisk. De som skal merke må ha rett kompetanse, og det bør bli en sertifisering. Hvis ikke blir ordningen et milliardpengesluk uten ønsket miljøeffekt. Det var konklusjonen på RIFs nylig avholdte kunnskapskonferanse.

Snart må alle boliger og yrkesbygg som selges eller leies ut ha en energiattest. Energiattesten består av et kombinert energimerke som viser energi- og oppvarmingskarakterer, samt en tiltaksliste. RIF inviterte nylig rådgivere, Enova, NVE med flere til kunnskapskonferanse for å informere og dele erfaringer med energimerking så langt.

Energimerking av cirka 150 000 yrkesbygg utgjør oppdrag for minst 1,5 milliarder kroner. Mange aktører uten erfaring med energiberegninger ser på dette som et nytt markedsområde. Uten dokumentasjon på kompetanse er faren stor for ukyndige aktører som leverer feilaktig merking og utilfredsstillende tiltakslister. Energimerkeordningen er i utgangpunktet et svært godt tiltak fra myndighetene. Det er derfor synd at det ikke legges opp til en kontroll av at merkingen gjennomføres av kompetente aktører.

- Kravet til kompetanse i forskriften er i og for seg strengt nok. Hovedproblemet er at det er opp til ”den som utfører energimerkingen” selv å vurdere om vedkommende tilfredsstiller kompetansekravene. Dersom ordningen skal ha den nødvendige tilliten i markedet burde det helt klart være en godkjennings- eller sertifiseringsordning på firmanivå som sørger for at den som utfører energimerkingen faktisk har kompetansen som kreves, sier adm. dir. i RIF Liv Kari Hansteen.

- Et system som fanger opp om kompetansekravet er oppfylt og sikrer at energimerkingen utføres etter lik praksis er helt avgjørende for om man oppnår målet om økt bevissthet rundt energibruk og løsninger som kan gjøre bygningen mer energieffektiv. Uten fokus på kompetanse undergraves troverdigheten til ordningen og den kan bli verdiløs, sier Hansteen.

RIFs bekymring for utvetydige kompetansekrav bekreftes gjennom resultatene fra de første større offentlige konkurransene som tyder på at de forskjellige aktørene legger svært forskjellig grundighet i gjennomføringen av energimerkeordningen.