Sigbjørn Johnsen ber om ny solidaritetsmodell

Arbeidstakerne må fire på lønnskravene for å bidra til å redde konkurranseutsatt industri og den norske velferdsmodellen, mener finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap).

Statsråden inviterte til dugnad for industrien og et nytt solidaritetsalternativ da han talte til LO Stats kartellkonferanse på Gol tirsdag. Konkurranseevnen ble gradvis svekket i løpet av de økonomiske toppårene 2007 og 2008. Neste år legges det opp til et overskudd på statsbudsjettet som er på rundt en tredel av det vi hadde i 2008.

I disse årene svekket vi gradvis konkurranseevnen til industrien. Det er det som er vår hovedutfordring nå. Når vi ser tilbake er det all grunn til å sperre øynene opp, sa finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap).

Svekket konkurranseevne

Johnsen understreker at det er opp til partene i arbeidslivet å fremme krav i lønnsforhandlingene, og er forsiktig med å gå i detalj. Likevel vil et nytt solidaritetsalternativ i årene som kommer etter alt å dømme innebære redusert lønnsvekst, kombinert med stram finanspolitikk etter modell fra 1990-tallet, hvis han får det som han vil. Da var den norske økonomien i alvorlig krise, det var underskudd på statsbudsjettet og arbeidsledigheten var høy og økende. Først på 2000-tallet forlot partene solidaritetslinjen. Situasjonen er ikke ulik nå, selv om ledigheten er lavere.

Vi ser det spesielt på konkurranseevnen til industrien, selv om vi er i en fundamentalt annerledes økonomisk situasjon. Ledigheten er lavere nå, men fortsatt er det grupper som blir støtt ut av arbeidslivet og svært høy ledighet blant unge under 20 år, sier han til NTB.

Viktig hovedoppgjør

Allerede under hovedoppgjøret til våren må lønnskravene ned. Det stadig økende gapet mellom vårt eget lønnsnivå og handelspartnernes svekker konkurranseevnen til norsk industri, ifølge Johnsen.

Det er vanskelig for norske arbeidstakere å konkurrere med billigere arbeidskraft i utlandet. Vi har hatt en gradvis svekkelse av konkurranseevnen siden 1995, sa han.

Solidaritetsalternativet ble lansert i 1992 som et inntektspolitisk samarbeid etter at et utvalg hadde utredet hva som kunne gjøres for å få ned ledigheten. LO, NHO, Finansdepartementet og de politiske partiene deltok i dette utvalget. Stram finanspolitikk og moderate lønnsoppgjør var utvalgets svar på utfordringene. Når industrien igjen er i krise, velferdssamfunnet står overfor store utfordringer og minst 500.000 arbeidstakere står utenfor arbeidslivet er medisinen den samme, framholdt Johnsen.

Avmålt entusiasme

Utspillet blir møtt med avmålt entusiasme fra fagbevegelsen. Leder Morten Øye i LO Stat poengterer at LO alltid har været opptatt av sammenhengene mellom lønnsvekst, sysselsetting og økonomi.

Vi tar utfordringen om å gå inn i diskusjonen, men hva som kommer ut av det kan vi ikke love, sier Øye.

Trolig vil det sitte svært langt inne for de lavest lønte yrkesgruppene å skulle vise lønnsmoderasjon i en periode hvor de er mest opptatt av å komme opp på lønnsnivået ellers i samfunnet. Et ikke umulig kompromiss kan være et solidaritetsalternativ med unntak for enkelte grupper, slik både Øye og Johnsen åpner for.

Det er mulig å gjøre noe slikt, sier Johnsen.

I frontfagsmodellen ligger det en mulighet for at arbeidstakere som er blitt hengende etter i lønnsutviklingen kan få noe ekstra. Hvis man kjører den modellen helt firkantet, får den problemer med å overlever, sier Øye.