Rassikring betyr tunnel
Da vegdirektør Terje Moe Gustavsen holdt åpningsforedraget på Fjellsprengningskonferansen, sa han at fra nå av betyr rassikring tunnel. Det må selvsagt fortsatt sikres mye på tradisjonelt vis, men skal man ta de store grep må det bygges tunnel. Fjellet er mange steder alt for farlig til å bygge vei i dagen. Han sa at det nå er stor politisk vilje til å bevilge mer penger til rassikring. Han lovet en betydelig opptrapping på dette feltet i årene fremover.
Denne artikkelen er over ti år gammel.
Foredraget til vegdirektøren falt ellers i god jord blant de nær 700 fjellsprengerne som satt i salen. Vi var også meget fornøyd med de signaler vegdirektøren kom med. Når det gjelder dette med rassikring, er vi helt enige. Det å flikke på fjellet i de mest rasutsatte områdene er på sikt bortkastede penger - og det skaper kun falske forventninger til de veifarende.
Det som er den store utfordringen, er at kostnadene med drift av tunneler er langt større enn det man tidligere har gått ut med. Det er synd at denne erkjennelsen ikke har kommet før. Mange av de vedlikeholdskostnadene vi i dag sliter med, skyldes at man bygde for billig fra starten av. Man har vært for opptatt av å spare penger på nye prosjekter. Det fører ofte til at man må foreta betydelig oppgraderinger og vedlikehold etter få års drift. Se bare på de undersjøiske Ålesundstunnelene og Freifjordtunnelen på Møre. Bare Ålesund-tunnelene må nå rehabiliteres for 430 millioner kroner.
Totalt er det 900 tunneler i Norge. I tillegg er det mange bruer. Bruene dekker faktisk et areal på 3000 dekar. Det er også en utgiftsbombe når det gjelde vedlikehold. For å ta igjen forsømt vedlikehold og for å sikre et høyere nivå, økes nå bevilgningene til slike arbeider med 30 prosent. Vi tror at Stortinget må bevilge enda mer penger i årene som kommer.
For å illustrere kostnadene med tunnel, fortalte vegdirektøren at i Oslo-området er tunnelandelen av veinettet kun 3 prosent, mens 36 prosent av vedlikeholdskostnadene er knyttet til de samme tunnelene.
Vegdirektøren kom egentlig til sine egne. Han er vokset opp i en anleggsfamilie. Både faren, bestefaren og oldefaren drev i anlegg - og vegdirektøren har selv i unge dager vært med på fjellsprengning. Han vet derfor hvor skoen trykker.
