Det er liten tvil om at hvordan vi bygger og hva vi bygger har stor innvirkning på miljøet. Heldigvis har vi også sett en enorm endring bare i løpet av de siste årene innen dette feltet. Utslippene til produksjon av et bygg har gått ned – men de aller største endringene har vi så langt sett i energiforbruket i et ferdig bygg. En moderne bolig eller et nytt næringsbygg bruker bare en brøkdel av energien i forhold til hva vi så for noen tiår siden.

Fremover vil det være ekstremt viktig å se på det totale bildet. En ting er å bygge så klimavennlig som mulig – men vi må også huske på den enorme bygningsmassen som allerede eksiterer. I dag finnes det rundt 4,2 millioner bygninger i Norge. De fleste av disse er gamle og storbrukere av energi. Det ligger dermed et stort uforløst potensiale som venter på å bli realisert. Men for mange vil det koste mer enn det smaker å gjennomføre de store tiltakene. Energi er billig i Norge – og så lenge strømprisene er såpass lave – må det andre incitamenter til for å få den store rehabiliteringsboomen. Så langt har ikke myndighetene vært flinke nok til å finne de riktige incentivene. Her må det skje mer – vi har ikke råd til å la være.

Fremover må vi definitivt også se på hvor mye som skal bygges nytt, hvor mye skal vi ta vare på – og er det alle nye bygg som må realiseres? Det vil sannsynligvis bygges mindre nytt enn før - og man vil heller jobbe med eksisterende bygningsmasse. Dette betyr at vi også må bli langt flinkere til å bygge for en fleksibel bruk. Frem til nå har byggene vi har realisert som regel vært tiltenkt en brukergruppe alene – og har dermed ikke vært konstruert på en slik måte at ombruk har vært spesielt interessant. Her ligger det en stor utfordring til våre byggherrer, arkitekter og rådgivere om å tenke bredere og mer fremtidsrettet – vi må realisere bygg som har lengre levetid - og ikke minst innehar kvaliteter som gjør ombruk enklere og mer rasjonelt. Altfor ofte ser vi at relativt nye bygg rives eller må gjennom enorme endringer fordi de ikke er tilpasset en ny og moderne bruk.

Samtidig ser vi også at relativt nye bygg må rehabiliteres for store summer – som på rehabiliteringen av det som tidligere ble kalt PwC-bygget i Barcode-rekken, men som nå omtales som DEG8 (Dronning Eufemias gate 8). Her rehabiliterer man bygget for 300 millioner kroner – nokså likt den samme summen bygget kostet å bygge tilbake i 2007. Spørsmålet er da selvsagt om bygget var planlagt godt nok, valgte man de riktige materialene – og var man fremsynte nok? Dette kan du lese mer om i den nyeste utgaven av Byggeindustrien.

Nettopp denne tematikken - hvor mye nytt skal vi bygge, hvor mye skal vi ta vare på av det vi har, ombruk av materialer og hvilke materialer som er mest klimavennlige og til hvilken bruk – er alle aspekter som har vært mye diskutert under Arendalsuka. Tematikken har engasjert og gitt flere nye perspektiver som det er viktig å ta med seg videre, diskutere og hente inn mer data rundt. Denne problematikken vil bare bli viktigere i tiden fremover – og det er avgjørende at næringen selv tar et lederansvar innen dette arbeidet. Vi kan ikke sitte og vente på at myndighetene og omgivelsene rundt oss skal sette alle premissene – næringen bør her selv lede an i utviklingen. Skal vi dømme etter interessen og kunnskapen rundt feltet som ble vist frem på Arendalsuka, er det lov å være optimistisk.