Om man finner gjenstander man vurderer kan ha historisk verdi, plikter man å varsle rette myndigheter om dette, som da skal undersøke saken nærmere. Om funnet viser seg å være ekte, vil dette kunne være starten på en større arkeologisk utgraving på tomten og området. Her kan man selvsagt finne mye spennende – eller man risikere at en større jobb ikke fører noe sted og man blir sittende igjen med få resultater – foruten en stor regning.

I Norge har vi opp gjennom årene mange steder funnet mye spennende som har gitt oss viktig kunnskap om våre forferde – og er noe som er til glede for både arkeologene, historikerne og samfunnet som blir noe rikere – og ikke minst for alle som ønsker å se på slike gjenstander i ulike museumssamlinger.

Det er nok også slik at vi går glipp av mange funn ettersom ikke alt blir varslet. Det finnes opplagt eksempler på at man i en utbyggingsjobb har kommet over historiske gjenstander, men unnlater å rapportere om dette. Det er selvsagt synd – og samfunnet risikerer å gå glipp av spennende gjenstander som kunne gitt oss ny kunnskap. Hovedårsaken til at man unnlater å varsle, er selvsagt at slike utbygginger koster – og det kan i noen tilfeller koste veldig mye. Skal det settes i gang en større arkeologisk utgraving kan dette komme på mange hundre tusen kroner – ja faktisk flere millioner om prosjektet er stort nok. Dette er det naturligvis ikke alle utbyggere som mener de har rygg til å bære - spesielt ikke de mindre private utbyggerne. Dermed er det nok også mange funn som aldri blir rapportert inn.

Nationen meldte nylig om et ungt par fra Sola som fikk beskjed om å betale 700.000 kroner for arkeologisk registrering og utgraving før de får bygge nytt fjøs. Dette er selvsagt noe som kan være meget tungt å bære. Det er naturlig at store statlige utbyggere som Statens vegvesen, Nye Veier, Bane Nor og Statsbygg skal kunne dekke store utgravinger – og dette skjer selvsagt ofte. Også store private utbyggerne vil kunne ha muskler til å ta slike kostnader – men her finnes det nok også eksempler på at man unnlater å varsle, på grunn av redsel for store kostnader og betydelig forsinkelser samt tap av råderett over grunnen. Noe annet er det selvsagt at husholdninger skal ta på seg slike tunge løft. Om man skal bygge ut en enebolig, gårdsbygning eller andre bygg kan man risikere å komme over arkeologiske utgravinger, og det er fullt forståelig at slike store ekstraregninger kan skape frustrasjon og store problemer for økonomien. Et slikt funn kan velte en helt utbygging. Det er slik at Kulturminneloven sier at staten skal dekke utgiftene helt eller delvis ved mindre, private tiltak når utgiftene til de arkeologiske arbeidene blir urimelig tyngende for tiltakshaveren. I praksis viser det seg at nåløyet er veldig trangt for å få denne typen støtte.

Enn ting er kostnadene – men en større arkeologisk utgraving vil naturligvis også kunne forsinke et prosjekt – og er funnet interessant nok kan det gå lang tid før arkeologene gir fra seg området. Dette vil også kunne å påvirke lysten til si fra om funn.

Noe som kunne senke terskelen for å si fra om man kommer over et funn, er selvsagt at staten tar en større del av regningen – og at man faktisk gir den støtten som det åpnes for i lovgivningen. Man burde derfor se på en løsning med langt større statlig finansiering av denne typen utgravinger. Da vil terskelen for å si fra senkes og flere funn blir registrert til gode for hele samfunnet – og private utbyggerne vil slippe den store kostnaden det gir å melde fra om slike funn. Det er viktig at vi tar vare på fortiden – men dette er noe som koster – og det er ikke urettferdig at staten må ta en større del av utgiftene her.