Høyesterett har nå i en fersk dom slått fast at en inngivelse av felles tilbud i en anbudskonkurranse der aktørene kunne inngi tilbud alene, utgjør et brudd på konkurranseloven. Den konkrete saken omhandler en lengre pågående sak innen drosjebransjen, hvor Høyesterett har gitt Konkurransetilsynet fullt medhold i saken som gjaldt anbudssamarbeid mellom to taxisentraler som leverte et felles tilbud i forbindelse med pasienttransport for Oslo Universitetssykehus.
Denne saken har stor prinsipiell betydning, og vil ikke minst kunne få stor innvirkning på byggenæringen, der bruk av prosjektsamarbeid er blitt vanlig. Både Konkurransetilsynet og entreprisejus-miljøet har i lengre tid ventet på denne dommen. Tilsynet er selvsagt meget tilfreds med at deres syn vant frem – men enkelte ventet også på at det kunne komme en noe mildere tolkning av lovverket innen dette punktet enn det Høyesterett nå har landet på. Nå slår de rett og slett fast at to parter som hver for seg kunne levert et tilbud, ikke har mulighet til å levere felles tilbud om de skal holde seg innenfor konkurranselovens rammer. Dermed blir det altså ulovlig for to entreprenører å levere felles tilbud om man kunne gjort dette hver for seg.
Bruken av arbeidsfellesskaper er ikke noen nytt fenomen innen den norske byggenæringen – dette har ikke minst vært vanlig å benytte innen en rekke samferdselsprosjekter – både av store og mindre aktører. Flere av de store riksentreprenørene har gjennomført flere store prosjekter med bruk av arbeidsfellesskap, og dette har de senere årene igjen blitt mer aktualisert som følge av stadig større kontrakter. Ved at kontraktene nå blir større, blir risikoen og arbeidsomfanget stadig mer omfattende, og dermed har bruken av arbeidsfellesskap blitt en mulighet enkelte har ønsket å benytte. Det kan være at man på et gitt tidspunkt rett og slett finner det for vanskelig eller risikabelt å regne på slike jobber alene – men nå kan det være at færre våger å satse på dette om de ikke kan legge frem opplysninger som sier at dette er oppdrag de ikke hadde hatt mulighet til å gjennomføre på egenhånd.
Dermed blir det nå meget viktig for aktørene i næringen at de tar en grundig gjennomgang i forkant om man vurderer bruk av arbeidsfellesskap. Er dette virkelig en jobb man ikke kunne gjort alene – og ikke minst klarer man å synliggjøre dette? Vi vil tro dette vil kunne gi mange av landets advokater innen entreprisejus en del ekstra oppdrag i tiden fremover. Straffen om man blir tatt for brudd på konkurranselovgivningen kan være høye bøter samt omdømmetap.
Det er viktig gjennom lovgivningen å legge forholdene til rette for at det er en sunn og god konkurranse i et gitt marked. Nå er det ikke noen klare fasitsvar rundt at en streng tolkning av konkurranseloven automatisk gir lavere priser i markedet, som selvsagt står sentralt i denne problemstillingen. Gjennom bruk av samarbeid kan man fordele risiko, ressursbruk og sørge for en bedre kapasitetsutnyttelse, som igjen vil kunne føre til at flere aktører kan prise noen av de større jobbene, også til lavere priser, og dermed sørge for bedre konkurranse. Utelukker man mange mindre og mellomstore selskaper, kan konkurransen også svekkes. På de virkelig store jobbene kan det rett og slett også være slik at flere av de norske storentreprenørene vil vegre seg for å levere tilbud alene.
En vedvarende streng tolkning innen dette feltet vil på sikt selvsagt favorisere de aller største aktørene i markedet, og kan også bidra til en ytterligere konsolidering i næringen. Trenden er at vei- og baneprosjektene stadig blir større – og skal man henge med i dette racet er det størrelse og muskler som teller.