Øyvind Kvaal

Kjøp en billett!

Kjøp en flybillett, lei en bil og kjør noen tusen kilometer på amerikanske veier. Da får du et sterkt inntrykk av hva industriell produksjon av stål- og betongelementer til bruer bety for effektiv veibygging. Nesten uten unntak er bruene eller store deler av dem prefabrikkerte og løftet på plass. Amerikanerne har gjort dette i flere tiår. 

Øyvind Kvaal

Yrkeskarriære: Politisk journalist Vårt Land og Stavanger Aftenblad, informasjonsjef Amoco Norway Inc, informasjonssjef Conoco Norway Inc., direktør forretningsutvikling AsCO Norge, daglig leder Valsneset Energi og Industriselskap, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt NCC Construction AS.

Her i Norge skal bruer stort sett støpes på plassen og tilpasses både praktisk og estetisk til hvert enkelt sted. Pent er det, og dyrt blir det. Noen få ganger løftes stålelementer inn i enorme betongkonstruksjoner som det har tatt måneder og år å bygge. Da blir det oppslag i media og fagpressen, og ingeniørene jubler. For dette er jo uvanlig. Ett ferskt eksempel er bruelementet til E18 ved Farrisvannet. For øvrig må denne enorme brua med kolossale brutårn forbi Larvik være noe av det mest kostbare som er bygget i Norge. Men det er da vel ikke nødvendig å bygge et nytt underverk hver eneste gang!

Er det rart at veiene i Norge blir dyre?

Norsk brubygging har vært og er et eldorado for planleggere i Statens vegvesen og tusenvis av konsulenter og rådgivere. De gjør det de alltid har gjort. De tegner og planlegger stort sett avarter av løsninger som de har brukt over hele landet så lenge folk kan huske. Og det koster skjorta og tar all verdens tid, mens entreprenørene sitter og venter på å få bygge.

Igjen - er det rart at det blir dyrt?

Verken myndighetene eller bransjen har brydde seg om at industriell utvikling kunne effektivisere og redusere kostnadene for norsk veibygging. I en periode forsøkte Scanbridge ved det nedlagte oljeverftet i Sandnessjøen å slå seg opp på stålelementer til bruer. En kombinasjon av mager interesse og finsk oppkjøp drepte dette forsøket. Til slutt slukte oljeindustrien hele anlegget, og Aker fikk et godt serviceanlegg for en slikk og ingenting.

Det nye statsforetaket ”Nye Veier” skal nå se på hvilke gevinster prefabrikkerte bruer kan gi i form av reduserte kostnader og byggetid. Anleggsbransjen inviteres sammen med Universitetet i Agder til en bruworkshop for ”å diskutere potensialet i standardiserte prefabbruer”. Foretaket trekker frem flate landskaper som Danmark og Nederland, som to land som har kommet mye lengre enn Norge. Det skal jo ikke så mye til, for å si det pent. Og så kan man jo spørre seg hva universitetsfolk kan bidra med i dette forsøket på å finne opp hjulet på nytt.

Oljeindustrien gikk på en kostnadssmell rundt 1990. Da landet oljeprisen på 8-9 dollar fatet og utbyggingsprosjektene ble så dyre at myndighetene (les: oljeminister Arne Øien) så seg nødt til å gjennomføre en utbyggingskø. Det var ikke lurt. Noen selskaper snek i køen og systemet døde av seg selv. Da tok en samlet industri et realt grep gjennom et omfattende arbeid med kostnadskutt – det ble kalt Norsok. Utbyggingen tok seg opp igjen, sammen med oljeprisen. En helt annen sak er at oljeindustrien slett ikke lærte, men tillot seg å øke kostnadene igjen i de neste gode årene.

Norsk veibygging må inn på et annet spor. Vi må lære av dem som har gjort det bedre enn oss. Det er greit at det er vanskelig å bygge veier i Norge med så mange daler og fjorder og fjell, men vi gjør det vanskeligere enn vi trenger. Tiden er inne for at anleggsbransjen og myndighetene samlet setter i gang sitt eget Norsok, et kostnadsprosjekt som kan få veibyggingen inn på et helt annet spor. Et skritt vil være å se på hva som kan forenkles og industrialiseres. Et annet blir å skjære rått ned på bruken av konsulenter og rådgivere. Fagfolkene bør sitte hos dem som bygger. Entreprenørene må slutte å leie inn folk ”fra gata” hver gang det skal gjøres en jobb.

Om dette kan det vel være at spesialistene i Vegvesenet, rådgivingsselskapene og entreprenørene mener det samme som en kjent tidligere statsråd ga uttrykk for: ”Du vet ikke hva du snakker om”. Nei, det kan vel så være. Men man lærer en del av å sitte tett på og betrakte milliardutbygginger i oljebransjen i 16 år og være bortimot 10 år i toppen av et entreprenørselskap. Du lurer etter hvert på hvorfor ingen ting forandrer seg. Og når du så kjører tusenvis av kilometer på amerikanske veier og ser hvordan veimyndighetene der smeller opp bruene i en fart, da får det i gang tankevirksomheten.

Dere som samles til workshop hos ”Nye veier”: Kjøp en billett til USA da vel! Lei en bil og oppsøk ett eller flere prosjekter der dere kan se og lære. Det er ikke alt som kommer fra USA som er farlig.