Omkampen om Filipstad er allerede i gang før planen behandles

Hvordan unngå omkamper i byplanlegging i Oslo og Trondheim.


Ole Wiig

Daglig og faglig leder, arkitektfirmaet Narud-Stokke-Wiig

Andre gjestekommentatorer

Baard Schumann, Selvaag Bolig

Egil Skavang, Arkitektbedriftene

Knut Jonny Johansen, Faveo prosjektledelse

Frode Nilsen, LNS

Johan Arnt Vatnan, Skanska

Terje R. Venold, Veidekke

Terje Moe, Gustavsen, Statens vegvesen

Petter Eiken, Skanska

Peter Gjørup, NCC

Anne Marit Bjørnflaten, Ap

Jon-Erik Lunøe

Ole Wiig, NSW

Steinar Gullvåg, AP

Bjørn-Erik Øye, Prognosesenteret

Morten Christensen, MajaTeknobygg

Hanne Rønneberg, SINTEF Byggforsk

Stein Tosterud, Unicon

Sven Chr. Ulvatne, Backe Bygg

Trygve Slagsvold Vedum, Sp

Elisabeth Enger, Jernbaneverket

Jan Eldegard, byggutengrenser.no

Jon Sandnes, EBA

Kyrre Olaf Johansen, Entra

Øyvind Halleraker, Høyre

Trond Johannesen, MEF

Martin Mæland, OBOS

Liv Kari Skudal Hansteen, RIF

Frank Ivar Andersen, Byggmesterforbundet

Kim Robert Lisø, Skanska Teknikk

Tale Halsør, ZERO

Thor Eek, NBBL

Morten Lie, Direktoratet for byggkvalitet

Per Arne Bakken, Nordbohus

Bjørvika i Oslo er i rask utvikling, man det har ikke manglet på ”omkamper”. Dette gjelder alt fra plassering og uforming av det nye Munch-museet, til Riksantikvaren sene inngripen i den nye bystrukturen. Men hvorfor skjer dette? Svarer er ganske enkelt: Det ble satt i gang en prosess uten klare mål og mening, dvs. uten en helhetlig plan. Derfor kom omkampene og det er duket for enda flere i Bjørvika.

Tjuvholmen er også i rask utvikling men der har omkampene uteblitt. Aker Brygge er nå i startgropen for en omfattende endrings- og foredlingsprosess til halvannen milliard kroner, også uten omkamper. Både Aker Brygge og Tjuvholmen har gode og robuste planer som tåler endringer uten at de svekkes, og derfor har omkampene uteblitt.

Den neste store planutfordringen i Oslo er havneområdet Filipstad, hvor stat og kommune (Rom Eiendom og Havnevesenet ) med rette påpeker at Filipstadplanen ikke bare mangler klarhet og konsept, men er for detaljert og hindrer næringsutvikling. Selv om planen har vært lagt ut til offentlig høring, og fristen har til og med vært forlenget, er den ikke blitt møtt med noen entusiasme eller faglig engasjement. Hvorfor? Planen er utarbeidet av Plan- og bygningsetaten, uten særlig åpen prosess og forutgående fokus på visjoner og ambisjoner, som i hvert fall ikke er alment kjent.

Byplanmyndighetene hadde håpet å lande denne høyst ordinære byplanen før sommeren, men med omkampene som er kommet godt i gang, i tilegg til diverse innsigelser fra offentlige myndigheter, vil det nok ikke skje før til høsten. Her er det hverken tilrettelagt for idéskapning eller åpenhet i planutviklingen, forankret i et sterkt faglig eller folkelig engasjement.

Men det er ikke bare i Oslo at omkampene preger dagens byplanlegging.

I Trondheim er det tilsvarende uro på Brattøra om dagen selv om bydelen utvikles i raskt tempo. I flere førstesideoppslag og lederartikler i Adresseavisen etterlyses en helhetsplan for bydelen. Men er det allerede for sent - er skaden uopprettelig? Det har tydeligvis vært enklere å fokusere på enkeltbygget, på ”signalbygget”, enn å skape en god urban struktur med gode byrom.

Trondheim har en av landets flotteste byplaner, skapt av Cicignon og Coucheron i 1681, med brede gater, vakre byrom og klare siktlinjer. Planen ble til etter bybrannen og ble lagt som en ny vev oppå middelalderstrukturen som dagens veiter er en videreføring av. Stadsingeniør Dahl etablerte Brattøra gjennom en storstilt utfylling, mens byplansjef Skaslien foredlet og minnet om byens unike urbane kvaliteter under byens 1000-årsjubileum i 1997.

Knapt noen annen by har noe tilsvarende å vise til, og dette burde forplikte både byutviklere og politikere. Det blir for lettvint å skylle på byplanleggerne, som er blitt betydelig vingeklippet og ”byråkratisert” i de senere årene.

Trondheim ligger ”feil” orientert, med utsikten mot fjorden med solen bakfra. Desto viktigere er det at byplanens unike kvaliteter og utsikt opprettholdes og ikke tettes igjen av mer eller mindre vellykket bebyggelse. Hvorfor skal såkalte ”signalbygg”, som regel uten stedstilhørighet eller i harmoni med byens målestokk, få dominere så mye av byutviklingen? Hvorfor ikke heller satse på videreutvikling av byen som ”signalby”?

Det er ikke lenge siden avisens spalter var fulle av stoff om Torvet, og om kort tid skal Bygningsrådet ta stilling til en gigantkule som sprenger byrommets grenser på TMV-odden samt en fire meters høy duk over baldakinen til DNBs bygning, som en klar privatisering av det offentlige rom.

I flere artikler har avisen stilt spørsmålet: Hvem er det som egentlig bestemmer byutviklingen i Trondheim; byplanleggere, eiendomsutviklere eller politikere? Svaret er ikke enkelt å finne, da det mangler avklaring av ansvar og roller, og ikke minst en klar strategi for utviklingen.

Siden Midtbyplanen er det skjedd lite koordinert og helhetlig planleggig av byen, hvor dagens tilfeldigheter og den sterkestes rett fortsetter å dominere.

Dette er ikke bare en uavklart og alvorlig situasjon for Trondheims struktur og utvikling, men også for bruken og opplevelsen av byrommene. Som kjent er byrommenes suksess avhengig av en rekke faktorer; rommenes størrelse og proporsjoner, samt vindskjerming og solrike og lune soner som er hyggelige å oppholde seg i. Men vel så viktig er selve bruken av byrommene - hvilke funksjoner og aktiviteter som omkranser rommene og bidrar til et godt byliv. I mange år var Midtbyen ”død” og det ble påtvunget minst én ”vaktmesterleilighet” i nye bygårder. Heldigvis er dette snudd til en positiv boligtrend som skaper liv i byrommene og reduserer bilbruken. Men hva skjer på Brattøra? Er det virkelig sant at ingen skal få bo der? En slik sektorisert planleggingsidé hører fortiden til og burde reverseres så snart som mulig.

Trondheim står overfor like store og viktige planutfordringer som Oslo, både i byromsskala og i storskala. På Brattøra er det kanskje snart for sent, men på Nyhavna er heldigvis intet galt skjedd ennå. For å få en god plan for Nyhavna blir det viktig å dempe skrikene etter tilfeldige ”signalbygg” som dreper målestokken og blokkerer utsikten. Her bør det heller satses på å skape Europas mest spennende miljøbydel som blir hyggelig å besøke og bo i.