Innlegg: Strengt naboansvar ved setningsskader

Etter boring av en energibrønn oppsto store setningsskader på en naboeiendom. Eieren av brønnen, brønnboringsforetaket og dets forsikringsselskap ble solidarisk ansvarlig for tapet naboen led. 

Dette til tross for at alle rimelige risikobetraktninger var gjort, og nødvendige forholdsregler var tatt.

Høyesteretts dom viser at den som skal utføre grunnarbeider på en eiendom, uavhengig av hvilke risikobetraktninger som er gjort og forholdsregler som er tatt, må regne med å dekke naboens tap dersom arbeidet leder til setningsskader. Verken et uvanlig skadeforløp eller et stort skadeomfang kunne fri tiltakshaveren fra å bære tapet.

Et rent objektivt ansvar etter nabolovens regler

For å kunne ilegge erstatningsansvar må det foreligge ansvarsgrunnlag, som i dette tilfellet var nabolovens regler.

Naboloven § 9 fastslår at den ansvarlige må bære det økonomiske tapet ved brudd på nabolovens §§ 2 til 5, "anten han sjølv eller nokon han svarar for, har gjort seg skuldig i aktløyse eller ikkje". Bestemmelsen gir uttrykk for et ansvar uavhengig av subjektiv skyld, men krever at en av reglene i naboloven §§ 2-5 er brutt. Bestemmelsene i naboloven §§ 2 og 5 kan ved første øyekast virke mildere mot tiltakshaveren, men Høyesterett har nå kommet med avklaringer om hvordan ordlyden skal forstås.

Naboloven § 2 angir at ingen må "setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom." For Høyesterett ble spørsmålet om erstatningsansvaret etter § 2 utløses av at tiltaket har resultert i en skade som er urimelig, eller om den som står for tiltaket, objektivt sett må ha opptrådt på en måte som må karakteriseres som urimelig eller unødvendig overfor naboen.

Naboloven § 5 pålegger på sin side den som gjør grunnarbeider å foreta "turvande føregjerder" (nødvendige forholdsregler) mot "siging" og lignende. For Høyesterett ble spørsmålet om erstatningsansvar etter § 5 kunne utløses selv om alle nødvendige forholdsregler var tatt.

De nevnte spørsmålene var ikke tidligere avgjort i høyesterettspraksis. Etter en gjennomgang av forarbeider og juridisk teori konkluderte Høyesterett med følgende:

"Erstatningansvaret utløses av at tiltaket har resultert i en skade som det er urimelig eller unødvendig at den skadelidte naboen skal tåle, selv om den ansvarlige har foretatt en risikovurdering som tilfredsstiller alle rimelige krav, og har iverksatt alle de forholdsregler som en slik vurdering skulle tilsi".

Ved Høyesteretts dom er det dermed klart at så lenge den såkalte "tålegrensen" er overskredet, så gjelder det et rent objektivt ansvar for den som står bak tiltaket, jf. naboloven § 9, jf. §§ 2 og 5.

I saken for Høyesterett var setningsskadene store. Resultatet av tiltaket var urimelig, og gikk dermed utover det naboen måtte tåle. For Høyesterett var det ikke nødvendig å ta stilling til om det overhodet finnes en tålegrense for setningsskader på bygg.

Setningsskader er påregnelige for tiltakshaver

I tillegg til at det må foreligge ansvarsgrunnlag, må skaden som er lidt stå i årsakssammenheng til den skadevoldende handling.

Utgangspunktet for vurderingen av årsakssammenheng er betingelseslæren, altså at den skadevoldende handling må ha vært en nødvendig betingelse for skaden. Der det er flere nødvendige betingelser – samvirkende årsaker – må den skadevoldende handling være så vidt vesentlig i skadebildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. 

I saken for Høyesterett ville ikke skaden skjedd dersom det var bedre grunnforhold på eiendommen, men brønnboringen var en så vidt vesentlig faktor i skadebildet at det var naturlig å knytte ansvar til den. Vilkåret om faktisk årsakssammenheng var derfor oppfylt.

I tillegg til faktisk årsakssammenheng, må det foreligge rettslig årsakssammenheng eller "adekvans". Avgjørende i denne sammenheng er om skadene er en så upåregnelig, fjern og avledet følge av den skadevoldende handling at det ikke er rimelig å knytte ansvar til den. Lagmannsretten mente dette, og frifant derfor eieren av brønnen og brønnboringsforetaket. Etter lagmannsrettens syn var skadeforløpet og skadeomfanget i saken både atypisk, uvanlig og en ekstraordinær følge av den skadevoldende handling. Det ble vist blant annet til grunnforholdene på eiendommen, geologiske utfordringer som brønnboreforetaket møtte underveis, og de uvanlig store skadene som oppstod på naboeiendommen.

Høyesterett klargjør i dommen at adekvansvurderingen skal knyttes til skadefølgen (setningsskadene) – det er den som ikke må være upåregnelig, fjern eller avledet. Et uvanlig skadeforløp (geologiske utfordringer) og skadeomfang (størrelsen på setningsskadene) kunne ikke fri tiltakshaveren fra ansvaret for en påregnelig skadefølge.

Når det gjelder skadefølgen, bemerker Høyesterett at så lenge den skadevoldende handling generelt øker risikoen for en bestemt type skade, må man regne med denne skadefølgen. Det spiller da ingen rolle hvordan hendelsesforløpet frem til skaden har vært. Setningsskader er generelt sett ikke uventet ved inngrep i grunnen. Ny og viktig informasjon for Høyesterett tilsa at setningsskader heller ikke lå utenfor det som var påregnelig ved brønnboring i det aktuelle området. Når boringen var en så vesentlig årsaksfaktor til skaden at den var naturlig å knytte ansvar til, kunne skaden heller ikke anses fjern eller avledet.

Høyesterett la i adekvansvurderingen også vekt på rimelighetsvurderinger av hvor risikoen skulle plasseres. Det var mer rimelig at tiltakshaveren, som kunne sørge for forsikring og dessuten hadde anlagt brønnen til egen fordel, bar tapet, enn en tilfeldig berørt nabo. 

Hvor det endelige tapet havner, fikk bli en sak mellom eier av brønnen og brønnboreforetaket eller dets forsikringsselskap.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.