Jonas Bals. Foto: Sindre Sverdrup Strand

Jonas Bals. Foto: Sindre Sverdrup Strand

Innlegg: Hvorfor «hetses» bemanningsselskapene mon tro?

Daglig leder i bemanningsselskapet Vicario, Tobias Finsnes, skriver i Byggeindustrien at bemanningsbransjen opplever «mye usaklig og kunnskapsløs hets». Finsnes spør seg selv om det kan være «best å tie stille og ligge lavest mulig i terrenget», noe han åpenbart svarer nei på. Han langer nemlig ut mot «drevne ringrever i politikk og hardbarka fagforeninger», «godt betalte heismontører» og «pamper», og tegner opp fiendebilder som er så karikerte at det er vanskelig å ta ham på alvor, skriver Jonas Bals i LO i et motinnlegg.

Om man likevel skal forsøke, hva er substansen i kritikken hans? Det ser ut til å være at ytterligere lovreguleringer og/eller forbud mot bransjen er unødvendige, ettersom vi allerede har «lover og regler som kan håndheves». Han ser også ut til å mene at det er umoralsk og urettferdig å stramme inn på adgangen til å leie arbeidskraft, ettersom arbeiderne «hans» da vil miste jobben – i alle fall i bemanningsselskapet hvor de jobber i dag.

Til det siste først: Arbeidsoppgavene vil selvsagt ikke forsvinne selv om bemanningsselskapene skulle gjøre det; vil skal fortsatt bygge skoler og sjukehjem, renovere bad og rette opp feil etter dårlig utført håndverk. Bedriftene skal dessuten få fortsette å leie inn folk ved behov, selv om det vil måtte skje på andre måter. Her har vi mange gode praksiser å lære av, selv om noen var mer utbredt før enn de har vært de siste 20 årene. Da jeg selv jobba som maler, ble vi for eksempel stadig leid inn og ut, men det skjedde alltid mellom ordinære mesterbedrifter, og på ryddig vis.

Når det gjelder argumentet om at vi allerede har lover og regler som kan håndheves, så berører Finsnes her problemets kjerne. Så å si hvert eneste forsøk på å sikre likebehandling og avskaffe løsarbeid er blitt møtt av massive omgåelser og juks fra bransjen selv, noen ganger med assistanse av deres egen bransjeorganisasjon. Et opplagt eksempel er det mye omtalte «likebehandlingsprinsippet», som ble sabotert med kreative stillingsbetegnelser og andre knep, også fra flere av bransjens presumptivt seriøse flaggskip. Selv arbeidet jeg i Fellesforbundet da de nye bestemmelsene ble gjort gjeldende, og opplevde å få en lang rekke med saker inn fra de tillitsvalgte. Noen forsøkte å innføre helt nye ansiennitetsregler og en kunstig lav nybegynnerlønn, andre forsøkte å få med seg de tillitsvalgte på å innføre tillegg og bonuser som var ment å ikke skulle omfatte innleide. Noen prøvde seg på å innføre nye modeller for lønnsfastsettelsen der «skandinavisk erfaring» skulle gjøre det mulig å fortsette å betale svenske og danske arbeidere uten norsk fagbrev bedre enn de polske og litauiske, og atter andre kamuflerte innleien som underentrepriser, eller la inn et ekstra kontraktsledd der lønningene var lavere. Sammenlagt førte denne smått perverse logikken til en økt etterspørsel etter ufaglærte arbeidere fra bemanningsselskapene.

Et annet eksempel er undergravingen av prinsippet om faste ansettelser, som i mange år gjorde tusenvis av våre polske, litauiske og andre arbeidskamerater til rettighetsløse løsarbeidere. At vi til slutt fikk satt en stopper for løsarbeiderkontraktene som ble kalt «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» ad lovens vei, brukes nå av bransjen som et eksempel på hvor seriøse de er. I realiteten viser det bare hvor rikelig de er blitt forsynt med frekkhetens nådegaver.

Bemanningsselskapene bærer en stor del av skylda for det uføret byggenæringen har havnet i, og den diskrimineringen og ulikebehandlingen våre utenlandske kollegaer er blitt utsatt for. Om du er en seriøs og skikkelig arbeidsgiver, som satser på lærlinger og organiserte forhold, må det også være frustrerende å se andre som kan sende folka sine hjem på dagen, og som i mange år mente lønnsplikt var noe NAV og felleskassa kunne ta seg av. Konkurrenter som verken tar opplæringsansvar for lærlinger eller andre former for arbeidsgiveransvar, har fått slike forpliktelser til å framstå som en byrde.

Gjennom omgåelser, lovbrudd, juks og fanteri har bemanningsselskapene gitt seg selv et enormt konkurransefortrinn, og bidratt til en forslumming av arbeidslivet de opererer i. De har vært en medvirkende årsak til at det er blitt færre organiserte, færre fagarbeidere, færre faste ansatte, og at både produktiviteten og rekrutteringen i mange år falt dramatisk.

Fagbevegelsen organiserer mange som jobber i bemanningsbransjen, og vil fortsette å organisere dem når de får fast jobb i ordinære produksjonsbedrifter. Vår kritikk vender seg mot bemanningsselskapene, ikke arbeiderne som jobber for dem. I stedet for å satse på de ansattes faglige styrke og kompetanse, har mange bemanningsselskap hatt en forretningsstrategi som bevisst har utnyttet utenlandske arbeideres svake stilling og utsatthet. Det å det bli satt et endelig punktum for. En ny regjering må derfor gjenoppta det arbeidet som har vært arbeiderbevegelsens hovedmål helt siden den ble til for 150 år siden: Å forhindre at arbeidere reduseres til å være den arbeidskraften de besitter, og at arbeidskraft behandles som enhver annen vare

Jonas Bals,

Rådgiver i LO