Innlegg: Det grønne byggfaget og naturkrisen

Biologisk mangfold forsvinner i dag i et alarmerende tempo, og naturområdene våre er under sterkt press. I Stortingsproposisjon nummer 1 S (Statsbudsjettet) for 2023-24 skriver Regjeringen at «Dei tre største miljøutfordringane for verda er å stanse klimaendringar, stanse tapet av natur og å avgrense forureining. Dei tre utfordringane må sjåast i samanheng for å kunne løysast, og det hastar: Klimaendringane skjer her og no – ikkje ein gong i framtida. Det same gjeld tapet av natur.»

Det er imidlertid ikke nok med fine ord og vage ambisjoner. Nå trenger vi handling. Naturrestaurering er en viktig del av løsningen, og her har anleggsgartnerne en unik rolle å spille.

Som anleggsgartnere er vår hovedarena de urbane landskapene. Finnes det natur å ta vare på der? Det gjør det absolutt. I tillegg finnes det store mengder ødelagt natur som nå trenger hjelp – som Langøra Nord utenfor flystripen på Værnes.

Stor elvebreddedderkopp
Stor elvebreddedderkopp er en såkalt ulveedderkoppsterkt som tilbringer det meste av tiden i små huler gravd i løs sand. Her venter den på at et passende bytte skal komme forbi. I Norge er denne arten kun funnet i Trøndelag i nyere tid, blant annet Rinnleiret i Levanger og Langøra i Stjørdal. Den er svært sårbar ovenfor menneskelig påvirkning, og inngrep som reguleringer, utbygginger, masseuttak, oppdyrking og tråkk er av stor negativ betydning.

Med andre ord: Stor elveedderkopp trenger hjelp for å forsvare leveområdene sine, og på Langøra Nord innebærer dette blant annet bekjempelse av lupiner og buskroser. Denne typen oppgaver er litt som vintervedlikehold; det er en jobb som aldri tar slutt. Akkurat som fjorårets brøyting hjelper lite mot årets snøfall, så hjelper tidligere ryddeaksjoner lite mot dagens eller framtidens utbredelse av uønskede arter. Jobben må gjentas, år etter år.

I NRKs Oppsynsmannen så vi hvordan den rødlistede dragehodeglansbillen trenger slik hjelp på øyene i Indre Oslofjord. I Trøndelag er det stor elveedderkopp som trenger denne hjelpen, og de rette fagfolkene for denne typen jobber er utvilsomt anleggsgartnerne.

Bekkeåpninger
Samtidig som vi har en jobb å gjøre overfor helt spesifikke arter som stor elveedderkopp, har vi også en stor oppgave foran oss når det gjelder større og mer permanente naturrestaureringsprosjekt som bekkeåpninger.

En gang i tiden var vassdragene i byene våre stinkende kloakkpøler som måtte lukkes igjen av sanitære grunner. Den tiden er forbi. I dag har vi kontroll på utslippene til disse elvene og bekkene, og nå har vi litt etter litt begynt å grave dem fram i dagen igjen. Det gir oss en lang rekke plusser.

For det første er det et stort positivt bidrag til folkehelsen. Professor for landskapsarkitektur ved Universitetet i København, Ulrika K. Stigsdotter, har påvist en klar sammenheng mellom folkehelsen og nærheten til parker og grøntområder. Mennesker som bor mer enn én kilometer unna et grøntområde har hele 1,42 ganger høyere sannsynlighet for å utvikle stressrelaterte lidelser enn dem som bor mindre enn 300 meter unna. Bekkeåpninger er en fabelaktig mulighet til å etablere kompakte grøntområder med en rik biodiversitet, til glede for alle levende vesener.

Dernest gir bekkeåpninger levekår til fisk, planter og vannlevende insekter som er fortrengt fra byene våre. Når vi åpner opp bekkene vender disse tilbake, og med seg på lasset bringer de hegre, fossekall og andre fugler som lever i eller nært vann. Åpne bekker bringer naturen tilbake til byene på en måte som ingen andre tiltak er i nærheten av å klare.

Til slutt er åpne bekker, med tilhørende infrastruktur som regnbed og andre fordrøyingstiltak, et effektivt vern mot flommene som et stadig mer ekstremt vær fører med seg. Økt nedbør gir økt behov for håndtering av vannet på en kontrollert måte, og sammen med grønne tak, grønne vegger og urbant jordbruk bidrar bekkeåpninger til å omdanne vannet, som i dag oftere og oftere betraktes som et problem, til en ressurs.

Anleggsgartnere er nøkkelen
Det å åpne en lukket bekk er imidlertid ingen lett oppgave. Mye er forandret siden bekken ble stengt inne, og ofte ligger det også viktig infrastruktur i grunnen som må tas vare på. Derfor er bekkeåpning et litt misvisende begrep. Det er riktigere å kalle det en rekonstruksjon, hvor det ikke bare er selve bekken som rekonstrueres. Også områdene rundt transformeres, i vesentlig grad. Dette er store prosjekt som involverer mange ulike instanser og faggrupper, og hvor hver av disse spiller viktige roller. Det er også kostbare prosjekt, men målt opp mot mye annet vi som samfunn bruker ressurser på er det gode investeringer som mer eller mindre direkte svarer på løsningene Regjeringen har definert for å stanse klimaendringene.

Snart følger også EU etter, og retningslinjene derfra kan bli både strengere og mer forpliktende enn det Regjeringen legger opp til. 27. februar ble utkastet til en europeisk naturrestaureringslov prinsipielt godkjent av EU-parlamentet, og denne skal nå voteres over 12. april før den blir endelig godkjent og dermed retningsgivende for hele EU-området inklusive EØS.

Derfor må vi fortsette å åpne elvene og bekkene våre. I Oslo er Hovinbekken og Klosterenga to av flere gode eksempler på vellykkede bekkeåpninger i nyere tid. I Bergen er den reetablerte kanalen på Mindemyren et stjerneeksempel, bekken i Ortunparken et annet. Det er bra, men det er mye mer å ta av, og det er anleggsgartnere som besitter den helhetlige kompetansen som er essensiell for vellykket naturrestaurering.

Vi har kunnskap om vegetasjon, maskiner og steinkonstruksjoner, og har dermed en unik helhetlig innsikt i grøntanleggenes oppbygging og skjøtsel. Vi kan velge riktige planter og frøblandinger, planlegge og utføre planting, og sørge for at vegetasjonen får de optimale forholdene for å trives. I tillegg kan vi håndtere nødvendig maskiner og utstyr, og vi har kompetanse til å bygge steinkonstruksjoner som er både funksjonelle og som ivaretar de ulike leveområdene for et yrende dyreliv. Vi har det som trengs for å skape grøntområder på naturens premisser.

Kriteriene for å lykkes
For å lykkes med naturrestaurering må det skapes et større marked for denne typen tjenester. Det er viktig at det legges til rette for arealnøytralitet og kompenserende tiltak. Dette betyr at vi må finne løsninger som ikke tar mer areal i bruk, og at vi må kompensere for eventuelle negative inngrep i naturen. Det må lages et regelverk som skaper et marked for naturrestaurering. Det må være god butikk å ivareta, bygge og restaurere natur.

Vi trenger et regelverk som gjør det attraktivt å investere i naturrestaurering. Dette kan for eksempel innebære skattefordeler for bedrifter som gjennomfører naturrestaureringsprosjekter, eller krav om at utbyggere må sette av en viss del av arealet til naturrestaurering.

Her er noen konkrete forslag til hvordan vi kan skape et marked for naturrestaurering:

Gi økonomiske incentiver til bedrifter og privatpersoner som gjennomfører naturrestaureringsprosjekter. Bedrifter og eiendomsutviklere som investerer i naturrestaurering kan få skattefordeler. Dette kan for eksempel være et fradrag for kostnadene ved naturrestaurering, eller en reduksjon i eiendomsskatt for områder som er restaurert.

• Det må lyses ut flere offentlige oppdrag over hele landet.
• Det må bygges god kompetanse på naturrestaurering i både privat og offentlig sektor.
• Det bør vurderes å innføre krav om arealnøytralitet og naturrestaurering i forbindelse med utbyggingsprosjekter.
• Vi må gjøre naturrestaurering til en sentral del av klima- og miljøpolitikken.

Vi står i dag midt i en naturkrise, og NRK-serien Oppsynsmannen har vist oss at denne krisen er høyst reell. Serien har også fått folk flest til å våkne på en slik måte at det akkurat nå sannsynligvis er flere som har et konkret forhold til naturkrisen enn til klimakrisen.

Anleggsgartneren, det grønne byggfaget, er en viktig del av løsningen på naturkrisen, og vi er klare! Hva venter dere på?

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.