Advokatfullmektig Knut Seemann-Berg (til venstre) og senioradvokat Matias Apelseth i CMS Kluge Advokatfirma. Foto: CMS Kluge Advokatfirma
Advokatfullmektig Knut Seemann-Berg (til venstre) og senioradvokat Matias Apelseth i CMS Kluge Advokatfirma. Foto: CMS Kluge Advokatfirma

Innlegg: Behov for opprydning i byggdetaljblader og krav?

Den 24. oktober publiserte SINTEF sine oppdaterte råd om utforming av parkeringsplasser, i Byggforskseriens detaljblad 312.130. Overordnet er den største, eller hvert fall mest iøynefallende, endringen at SINTEF mener parkeringsplasser nå må være 2,6 meter brede.

Innlegg av:

Knut Seemann-Berg, advokatfullmektig i CMS Kluge Advokatfirma AS.

Matias Apelseth, senioradvokat i CMS Kluge Advokatfirma AS.

Domstolene har gitt oss eksempler på at SINTEFs anbefalinger i enkelte sammenhenger leses som krav. Dette er etter vårt syn uheldig og tvisteskapende. I senere år har vi sett en økning i antall og omfang av erstatningskrav mot utbyggere, entreprenører og prosjekterende rådgivere knyttet til utformingen av parkeringsplasser. Erstatningskravene overstiger gjerne ti millioner kroner i et enkelt prosjekt, og bygger på anførsler om «brudd» på normene som fremgår av byggdetaljbladene. I den sammenheng er det verdt å merke seg at SINTEF nå har gått bort fra å omtale sin breddenorm som en anbefaling («bør»), slik dette fremgikk av forrige revisjon fra 2015, til nå å omtale den som et krav («må»). Dette vil neppe føre til noen reduksjon i antall erstatningskrav mot utbyggere og de andre aktørene i byggeprosjektene.

Byggteknisk forskrift (TEK17) angir de offentligrettslige kravene til parkeringsplasser, ved at de må være egnet til sin funksjon, se forskriftens § 8-1. Bestemmelsen er, med enkelte redaksjonelle endringer, videreført fra TEK10. Funksjonskravet kan oppfylles på to alternative måter, ref. TEK17 § 2-2. For det første, ved bruk av (i) preaksepterte ytelser, altså forhåndsprosjekterte løsninger fra for eksempel SINTEF. Alternativt (ii) ved bruk av analyse som viser at løsningen er tilfredsstillende.

For byggebransjen foranlediger revisjonen av detaljblad 312.130 enkelte spørsmål om hvordan SINTEFs anvisninger generelt bør og skal forstås av bransjen og domstolene, og da særlig opp mot nevnte funksjonskrav i TEK.

De nye endringene

De to viktigste endringene er at breddenormen fra SINTEF har blitt økt fra 2,5 til 2,6 meter, samt at SINTEF har gått bort fra at bredden bør være 2,5 meter, til at plassen nå være 2,6 meter bred.

Økningen fra 2,5 meter til 2,6 meter er begrunnet i at bilparken har blitt større siden 2015. Dimensjonerende bilstørrelse er derfor økt til 1,9 meter. Et spørsmål er selvsagt om og i hvilken grad slike normer bør endres fullt ut i takt med eventuelle endringer i bilparken – alternativet kunne jo vært at det fikk være kravene som ledet an for dimensjoneringen av bilparken og ikke omvendt. Det som er viktigere å kjenne til, er at SINTEF her går lengre enn sine bransjevenner i Statens Vegvesen (SVV). SVV utstedte nylig, i starten av oktober 2023, en ny revisjon av den mye brukte håndboken N100. I den forbindelse økte også SVV dimensjonerende bilstørrelse til 1.9 meter. Breddenormen i den nye revisjonen av N100 er imidlertid 2,5 meter.

Den mest interessante endringen er som nevnt at SINTEF nå har gått bort fra å omtale breddenormen i detaljbladet som noe man bør oppfylle, til noe man oppfylle.

Endringen fra bør til kan dessverre bidra til å styrke feiloppfatningen om at SINTEFs anbefalinger er å anse som krav til utforming av parkeringsplasser. Dette ikke minst i lys av at SINTEF innledningsvis i detaljbladet forklarer at:

«I anvisningen benytter vi (…) ‘må’ hvor vi mener dette er eneste måte å oppfylle et krav på, og ‘bør’ dersom vår anbefaling er én blant flere mulige alternativer.» (Vår understrekning)

All den tid TEK-kravet er materielt uendret, oppstår selvsagt spørsmålet: Hvorfor mener SINTEF nå at det å levere plasser i tråd med breddenormen i detaljbladet er den «eneste måte å oppfylle» TEK-kravet på, når dette tidligere var kun én av flere alternative måter?

Svaret antas ikke å være at bilstørrelsen har økt, ettersom denne endringen jo er hensyntatt ved at breddenormen er økt fra 2,5 til 2,6 meter.

Synspunktet ser også ut til å stå i et visst spenningsforhold til uttalelser som SINTEFs fagkyndige har gitt om tematikken i andre sammenhenger. I en nylig avsagt fra Søndre Østfold tingrett er det referert til et notat fra et sakkyndig vitne fra SINTEF, hvor det ifølge tingretten fremgår:

«Breddemålet er nettomål per plass forutsatt at bredden ikke er begrenset av vegger eller søyler. SINTEFs anvisning er altså bredde på minst 2,5 m, punktum. Men vi gjør leserne oppmerksom på at N100 omtaler smalere plasser, som sitert ovenfor. Siden vi vanskelig kan underkjenne N100 (selv om vi er uenige med den), skriver vi ‘bør’ og ikke ‘må’.» (Vår understrekning)

Dersom dette var begrunnelsen for at SINTEF tidligere nøyde seg med et «bør»-krav i 2015-versjonen, og all den tid N100 fortsatt åpner for smalere plasser, er det ikke lett å forstå SINTEFs «må»-endring.

Og videre: TEK legger som nevnt opp til at funksjonskrav kan oppfylles ved bruk av enten preaksepterte ytelser eller analyse. Betyr SINTEFs nye «må»-syn at man heller ikke ved analyse skal kunne verifisere oppfyllelse på annen måte enn ved å levere bredde på minst 2,6 meter?

Domstolene og byggdetaljbladene

Etter vårt syn har SINTEF gått langt i å utforme normer som av en leser kan oppfattes som krav, og det er ikke heldig. Eidsivatings dom i LE-2020-66633 er egnet til å illustrere hvor strengt 2015-revisjonen kunne bli lest i enkelte sammenhenger. Saken gjaldt krav om prisavslag og erstatning på om lag kr 11 000 000, som følge av påståtte mangler ved en rekke parkeringsplasser. Flere deler av lagmannsrettens uttalelser er interessante. I denne sammenheng er det særlig lagmannsrettens konklusjon, etter å ha vurdert plassenes utforming, som kan illustrere tilnærmingen til detaljbladet:

«Lagmannsretten har i motsetning til tingretten kommet til at også parkeringsplassene 53, 56 og 57 er mangelfulle fordi de ikke er i henhold til Byggforsks krav. Etter dette tilfredsstiller ingen av de ordinære parkeringsplassene gjeldende offentligrettslige krav, og avvikene utgjør mangler etter bustadoppføringslova § 25 andre ledd.» (Vår understrekning)

Slutningen mellom «Byggforsks krav» og «offentligrettslige krav» er i beste fall upresis, i den forstand at detaljbladene angir preaksepterte ytelser – altså én av flere måter å oppfylle det aktuelle TEK-kravet på, jf. TEK17 § 2-2.

En slik streng lesning av detaljbladene er heller ikke enkel å forene med øvrig praksis. Domstolene har gitt oss flere eksempler på at pragmatismen rår når man skal ta stilling til funksjonalitet i konkrete saker, se for eksempel LA-2019-100600 og LH-2015-69390. I nevnte lagmannsrettssak fra 2015, som gjaldt våtrom, var det uenighet om gulv- og membranløsningen var levert i tråd med en preakseptert løsning angitt i et av SINTEFs detaljblader. Lagmannsretten uttalte på generelt grunnlag at «veiledninger i Byggforsks detaljblad ikke [er] bindende.» Hva gjaldt det konkrete spørsmålet i saken, var det for lagmannsretten tilstrekkelig å vise til befaringen:

«Lagmannsretten finner ikke at målemetoden er avgjørende. På befaringen ble dusjen satt på med lukkede dusjdører, og vannet rant ned i hovedsluken. Gulvet har således tilstrekkelig fall mot hovedsluk for de deler av gulvet som må antas å bli utsatt for vann i brukssituasjonen, jf. funksjonskravet i TEK» (Vår understrekning)

Overført til parkeringsplasser: Det avgjørende vil ikke være om utførelsen har fulgt en forhåndsprosjektert løsning, men om plassen med tilhørende manøvreringsareal gjør plassen egnet som parkeringsplass. Det undersøker man ved å sette seg i bilen og kjøre.

Uheldige konsekvenser

SINTEF er et ledende fagmiljø på en rekke områder for bransjen, og det er nyttig at SINTEF og andre bidrar med å beskrive preaksepterte løsninger. På et konkret plan er det også fordelaktig at SINTEF, i den nye revisjonen av detaljblad 312.130, nå er mer konkrete om søylers plassering og når disse ifølge SINTEF bør anses som sidehindringer med økte krav til bredde som konsekvens.

Samtidig vil det bære galt av sted om normene i detaljbladene legges til grunn som den «eneste måten å oppfylle et krav på», slik detaljbladet gir anvisning på. I sum er vi bekymret for at en slik utforming av detaljblader vil kunne skape grobunn for tvil om hvordan slike blad og normer bør forstås opp mot funksjonskrav – med tvist og høye erstatningskrav som en mulig konsekvens.

Vi mistenker også at endringene i SINTEFs veileder vil skape usikkerhet for prosjekter som er under utførelse, men fortsatt ikke levert. Må de prosjekterende omprosjektere, og må utbygger betale for ombygging eller tilbakekalle tilbudte parkeringsplasser som var i tråd med SINTEFs forrige, men ikke nye, veileder?

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.