Går vi mot for store kontrakter?

Utviklingen har vært meget kraftig. I 2010 lå totalvolumet i Norge innen anleggsmarkedet på 78 milliarder kroner. I 2015 endte man på rundt 110 milliarder – altså en kraftig vekst både i kroner og prosent. Vi forventer at denne utviklingen vil fortsette med uforminsket styrke.

Som en del av dette ser vi også en stor utvikling innen kontraktstørrelsene. For kun få år siden var en kontrakt på 500-600 millioner kroner regnet som meget stor. Så nærmet man seg milliarden når man omtalte tidenes største veikontrakt. Nå er det helt annerledes. I fjor signerte Veidekke en kontrakt på ca. 2,3 milliarder kroner for utbyggingen av E39 utenfor Bergen, som er den største enkeltkontrakten innen veisektoren som er signert noen gang (om vi ser bort fra OPS-prosjektet på Sørlandet). Dette blir likevel ingenting om man ser på kontraktstørrelsen til Jernbaneverket. I fjor alene signerte Follobaneprosjektet kontrakter over 14 milliarder kroner, hvor den største var på 8,7 milliarder kroner. Da snakker vi og gigakontrakter himmelhøyt over hva vi har vært vant med innen samferdselsutbygging i Norge tidligere.

Tendensen fremover er også helt klar. Kontraktene vil bli både større og mer kompliserte. Dette vil vi se på utbyggingen av Ferjefri E39 i regi av Statens vegvesen, som legger opp til store og kompliserte utbygginger – der enkeltaktører forventes å ta større oppdrag for Vegvesenet enn noen har gjort tidligere. Nye Veier AS legger også opp til store sammenhengende utbygginger, med flere gigakontrakter. Det nye veiutbyggingselskapet skal bygge raskt og sammenhengende og er avhengig av å tiltrekke seg kompetente samarbeidspartnere som kan bygge effektivt og som kan sette inn store samtidige ressurser. Vi har den senere tiden også sett at Jernbaneverket i langt større grad enn tidligere tenker store sammenhengende utbygginger, med større kontrakter enn tidligere.

Dette er noe den norske byggenæringen, og i stor grad samfunnet for øvrig, har etterspurt i mange år. De store entreprenørene ønsker store sammenhengende utbygginger, med en stor grad av forutsigbarhet og hvor man kan planlegge å plassere store ressurser over en lengre periode – og hvor man også får en større påvirkningsgrad før spaden settes i jorda.

Så på mange måter er vi derfor på riktig vei – men kan det være at vi er i ferd med å gå for langt? Spørsmålet blir om de norske aktørene kan ta på seg oppgaver i denne størrelsesorden vi faktisk snakker om her. Er det kontrakter på tre milliarder kroner er det flere som kan delta. Dobler vi og tredobler vi kontraktsstørrelsene, blir alternativene raskt langt færre.

Får vi mange gigakontrakter, altså enkeltoppdrag på over fire-fem milliarder kroner og enda større, vil mange norske aktører få en utfordring å bli med, selv om mange nå er rigget for større oppgaver enn tidligere. Utbyggerne må derfor ta en grundig avveining på hvor store kontrakter og i hvilken form som vil være mest formålstjenlig, for begge parter. Med mange gigakontrakter vil utenlandske aktører naturligvis bli svært interessert i det norske markedet, noe de også i dagens marked er. Dette er selvsagt naturlig siden vi er en del av et globalt marked. Men det vil utvilsomt være synd om vi nå legger opp til tidens samferdselsløft i Norge, og samtidig innretter oss slik at store deler av det norske markedet ikke klarer å bli med på denne utviklingen og verdiskapningen. De norske klarte dessverre ikke å nå opp i konkurransen på Follobanen – og det er sikkert flere årsaker til det. Det er uansett ingen norske aktører alene som kunne tatt på seg TBM-jobben til 8,7 milliarder. Norske selskaper regner her med sammen med andre utenlandske, men nådde ikke opp.

Det er staten som er utbygger for alle de store infrastrukturprosjektene. Da må Norge som nasjon ta en vurdering rundt hvordan vi ønsker å innrette oss i dette konkurransemarkedet, og hvordan staten skal fremstå som landets desidert viktigste bestiller og premissgiver. Burde man ikke få til løsninger der det kan utvikles ulike clustere av partnere som sammen kan utvikle konsepter og stå for en gjennomføring av disse oppgave – som man gjorde under den store offshoreutbyggingen i Nordsjøen? Her utviklet man et faglig miljø i verdensklasse som skapte historie.

En tilsvarende mulighet hadde vi også med TBM-prosjektet på Follobanen. I Norge var vi en gang gode og store på TBM – men før de siste prosjektene de siste par årene, er det lenge siden vi opplevde de virkelig gode TBM-årene - og kompetansen er på vei å forsvinne. Nå hadde vi mulighet til å bygge opp en tung TBM-kompetanse i Norge igjen. Det skjer ikke på Follobanen – men vi får i hvert fall bygget opp erfaring fra Skanska, som sammen med Strabag, skal bore nye Ulriken tunnel og gjennom erfaringene LNS har gjort i Røssåga.

Gjennom utbyggingen av Ferjefri E39 på Vestlandet er det også muligheter til å kunne bygge opp en helt unik kompetanse som kan bli en eksportvare i lang tid fremover. Her skal det bygges mange banebrytende prosjekter i de mange spektakulære fjordkryssingene. Her skal det settes mange verdensrekorder. Klarer vi å bygge opp clustere hvor norsk kompetanse er sentral her? Vi håper det – men det er ikke opplagt. På slike nasjonale viktige utbygginger burde det legges opp til, så langt det juridisk går, oppbygging av lokal know-how. Det er tross alt hva vi Norge skal leve av i fremtiden vi snakker om her. Om vi i stor grad ender opp med å hente inn utenlandsk kompetanse går vi glipp av noe viktig og stort her i Norge – vi går glipp muligheten til å bygge opp kompetanse og erfaring som kan bli avgjørende for den videre utviklingen av landet.

Det er derfor ingen tvil om at de store statlige utbyggerne har et enormt ansvar. Vil de enorme prosjektene kunne skape den ønskede verdiskapning og oppbygging av kunnskap? Vi håper det – men frykter også for utviklingen av konturene vi nå ser. Om ikke staten selv tar dette ansvaret, er det ingen andre som kan gjøre det.

Dersom norske selskaper skal makte å ta opp konkurransen om gigakontraktene vil man kanskje bli nødt til å se på konkurranselovgivningen – og dette er et arbeid man visstnok nå skal være i gang med å gjennomføre. Tidligere hadde vi flere norske arbeidsfellesskaper som tok på deg de største oppgavene. Konkurransereglementet satte en stopper for dette. Mest kjent var kanskje den såkalte VS-gruppen, som var et samarbeid mellom Veidekke og Skanska. Kanskje vil vi se tilsvarende samarbeidskonsepter også i fremtiden? Om ikke må norske aktører se på en større grad av samarbeid med utenlandske aktører for å kunne ta på seg gigakontraktene.

Det er etterspurt større kontrakter, men vi passe på at oppdragene ikke blir altfor omfattende. Da kan vi risikere at selv de store i Norge blir å regne som underentreprenører for de utenlandske gigantene.