Innlegg: Hvorfor ser Oslos storstue ut som en byggeplass?

Artikkelforfatteren

Geir Barton Torsæter er daglig leder i T-2 Prosjekt.

Rådhusplassen har en helt spesiell posisjon i Oslo. Den ligger mellom Rådhuset, Aker Brygge og fjorden og er et av de første stedene mange besøkende møter når de kommer til denne delen av byen. Samtidig er den arena for noen av hovedstadens største folkefester.

Det er bra. Rådhusplassen skal brukes.

Problemet er måten vi bruker den på.

Store deler av sommerhalvåret preges plassen av midlertidige installasjoner, byggegjerder, telt, sperringer, containere og teknisk rigg. Når ett arrangement er ferdig, demonteres store deler av anlegget. Kort tid senere kommer neste arrangør og bygger opp nye gjerder, nye telt, ny scene og nye tekniske installasjoner.

VG-Lista er et godt eksempel på hvor store arrangementer Rådhusplassen faktisk håndterer.

Årets konsert ble arrangert 13. juni og hadde egne ytre og indre publikumsområder med flere innganger. Senere i sommer ble plassen igjen tatt i bruk til store folkefester under fotball-VM. Til kampen mellom Norge og Brasil ble det blant annet etablert fire storskjermer og omfattende publikums- og sikkerhetsinfrastruktur. 

Når en plass brukes så ofte til store arrangementer, bør vi stille et enkelt spørsmål:

Hvorfor planlegger vi fortsatt Rådhusplassen som om hvert arrangement var det første og siste?

Fra provisorium til permanent byarkitektur

Oslo burde vurdere å etablere en permanent, arkitektonisk gjennomarbeidet arrangementsinfrastruktur på Rådhusplassen.

Det betyr ikke at plassen skal gjøres om til et permanent festivalområde. Tvert imot.

En permanent løsning må utformes slik at Rådhusplassen fremstår som en åpen og vakker byplass de dagene det ikke er arrangementer.

Men enkelte elementer kunne vært permanente eller integrert i plassens arkitektur: fundamenter og tilkoblingspunkter for scene, strøm og teknikk, løsninger for lys og lyd, samt et gjennomarbeidet system for avgrensning av arrangementsområdet.

I stedet for de ordinære galvaniserte byggeplassgjerdene vi ser på bildene i dag, kunne Oslo fått et spesialdesignet gjerdesystem tilpasset Rådhusets arkitektur og plassens betydning.

Når det ikke er arrangement, kunne portene stå åpne og gjerdet inngå som en diskret del av byrommet. Når titusenvis av mennesker skal samles, kan området raskt sikres og organiseres.

En permanent scene eller sceneinfrastruktur kunne på samme måte utformes som arkitektur – ikke som festivalrigg som tilfeldigvis har blitt stående.

Det handler også om bærekraft

Det er et paradoks at en kommune som stiller stadig strengere klima- og miljøkrav til byggeprosjekter, samtidig aksepterer en arrangementskultur basert på omfattende montering, demontering, transport og remontering.

Hver rigg krever lastebiler, personell, kraner, gjerder, ballast, kabler, telt og tekniske installasjoner.

Så tas det ned.

Og kort tid senere kommer mye av det samme tilbake.

Det koster penger, krever arbeidskraft og gir unødvendig transport og ressursbruk.

Selvfølgelig vil ulike arrangementer alltid kreve forskjellige scener, skjermer og tekniske løsninger. En Pride-markering, en konsert og en fotballfest har forskjellige behov. Men en betydelig del av grunninfrastrukturen er den samme.

Da burde byen tilrettelegge for nettopp det.

Oslo kommune stiller allerede krav til representativitet

Det interessante er at kommunen selv synes å være enig i prinsippet.

I kommunens retningslinjer for bruk av Rådhusplassen heter det at arrangementer blant annet skal «ivareta plassens representativitet». 

Se på Rådhusplassen en tilfeldig dag mellom to arrangementer.

Er et område med standard byggeplassgjerder, betongføtter, halvåpne teltduker og midlertidig rigg virkelig representativt for Norges hovedstad?

Jeg mener svaret er nei.

Dette hadde kanskje vært forståelig dersom Rådhusplassen bare ble brukt til ett stort arrangement i året. Men når arrangementene kommer igjen og igjen, blir det midlertidige i realiteten permanent.

Da bør også arkitekturen ta konsekvensen av det.

Gjør Rådhusplassen til en ordentlig folkearena

Oslo har her en mulighet til å gjøre noe langt mer ambisiøst.

Utlys en arkitektkonkurranse. La arkitekter, landskapsarkitekter, arrangementsprodusenter, sikkerhetseksperter og tekniske rådgivere sammen utvikle en løsning der Rådhusplassen både kan være en vakker, åpen byplass og Norges kanskje viktigste utendørs folkearena.

Oppgaven burde være enkel:

Hvordan kan vi etablere permanent arrangementsinfrastruktur som nesten forsvinner når den ikke er i bruk – men som gjør at plassen kan rigges til et stort arrangement på timer eller dager i stedet for å bygges opp på nytt hver gang?

Det kan koste penger å etablere.

Men spørsmålet er hva dagens løsning koster over ti eller tjue år – økonomisk, miljømessig og estetisk.

For det finnes også en kostnad ved at en av hovedstadens viktigste plasser store deler av året ser ut som en byggeplass.

Rådhusplassen fortjener bedre enn et evig provisorium. Når midlertidige løsninger brukes år etter år, er tiden kommet for å gjøre dem permanente – og vakre.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.