Årets oppgjør er spesielt på flere måter. Det skjer kort tid etter Hans-Christian Gabrielsens brå bortgang, og det skjer midt i en pågående pandemi. Denne påvirker samfunnet i stor grad, og vil naturligvis også spille en rolle i forhandlingene, som det definitivt også gjorde i fjor. Vi er nå blitt mer vant med konsekvensene av smitten, og det er et berettiget håp om at vi nå snart kan begynne å se slutten av de mest omfattende koronapåvirkningene.

Men dette betyr ikke at årets forhandlinger blir lette, selv om det er et mellomoppgjør. Tvert om, dette kommer til å bli krevende, og man kan ikke utelukke en konflikt, selv i dagens vanskelige situasjon for så mange. En konflikt vil selvsagt være meget uheldig, men det er vanskelige spørsmål som skal diskuteres og det raske forhandlingsbruddet er et tydelig bevis på dette. Nå skal vi ikke legge altfor mye i nettopp dette – dette er mer reglen enn unntaket. Det er slik dette løpet som regel fungerer. Forhåpentligvis klarer man å komme i mål til slutt.

Minst like viktig som å få en god utgang på årets forhandlinger er de mer overliggende spørsmålene med måten arbeidslivet i Norge er bygget opp. I Norge har vi et system gjennom trepartsmodellen som har vært meget viktig for utviklingen av vårt velferdssamfunn og hvordan hele Norge er bygget opp. Et godt og konstruktivt samarbeid mellom arbeidsgiverne, arbeidstakerne og staten har løst mange floker opp gjennom årene, og har i stor grad vært med på å forme det moderne Norge, og har sikret gode vilkår får både bedrifter, arbeidere og hele samfunnet. Dette er selvsagt også en av hovedårsakene til at vi lever i et samfunn som fortsatt har relativt liten forskjell mellom folk. Det er selvsagt mulig å peke på utviklingstrekk ved samfunnsutviklingen ved at de med mest midler også får mer, men i forhold til de aller andre fleste land har vi et samfunn med små forskjeller. Dette må vi sikre å bevare.

Derfor er det viktig at vi også fortsetter å bygge opp under hvordan arbeidslivet i Norge er organisert og fungerer. En viktig del av dette er også frontfagsmodellen, som har spilt en helt avgjørende rolle i lønnsforhandlingene i Norge gjennom mange tiår. Frontfagsmodellen ble for alvor tatt i bruk i Norge i etterkrigstiden. Modellen for forhandlingene bygger på at lønnsveksten må tilpasses et nivå konkurranseutsatt sektor over tid kan leve med, og at de andre oppgjørene skal basere seg på hovedrammene rundt dette.

Det er kommet noen forsøk på å endre denne og hvordan dette funger. Siv Jensen pekte nylig på at man i år burde gå bort fra frontfagsmodellen og heller satse på å gi et ekstra løft til helsepersonell og lærere. Dette fikk lite gehør fra partene, og både NHO og LO var raskt på banen for å slå ned dette forslaget.

Det er dermed lite som tyder på at man vil gå bort fra denne modellen med det første. Det er det nok mange som er glade for. Det er viktig å verne om frontfagsmodellen – den vil fortsatt kunne tjene landet godt.