Nødvendig tunnelrehabilitering - men må planlegges godt

Norge er definitivt et tunnelland. Alle som bruker bil, tungtransport eller buss for å komme seg rundt om i landet må belage seg å kjøre gjennom en rekke av de totalt rundt 1.100 tunnelene som finnes på våre veier. Noen er nye med god standard, men det finnes også mange eldre versjoner med en dårligere standard enn de burde. Dette kan gjelde både teknisk standard, belysning, men også med tanke på selve utformingen.

Statistikkene ved å kjøre i tunnel i Norge viser ikke noe som indikerer at det er farligere å kjøre i tunnel enn å resten av veinettet. Risikobildet er likevel et annet i en tunnel, spesielt i de lengre tunnelene, enn om man kjører på en vei dagen. Skule det skje en hendelse i en tunnel kan konsekvensene bli langt mer alvorlig enn utenfor. Dette handler selvsagt både om tilgang på rømningsvei, sikt og skulle det oppstå en brann – kan konsekvensene bli katastrofale. Det har vært flere alvorlige branner i norske tunneler de senere årene. Tilfeldigheter har vært medvirkende til at dette har gått bra, og menneskeliv har heldigvis ikke gått tapt. Men denne typen ulykker vil skje igjen, og vi kan ikke stole på flaks eller tilfeldigheter. Det er gjort mye for å bedre sikkerheten i mange tunneler allerede, men dette er et arbeid som må og skal fortsette. Vi må gjøre så mye som mulig for å gjøre tunnelene så trafikksikre som de kan være gitt forutsetningene en tunnel i seg selv representerer.

Det pågår nå et omfattende prosjekt med å rehabilitere rundt 200 av landets tunneler. Dette arbeidet startet for flere år siden, og hadde utspring i EUs tunneldirektiv. Dette direktivet ga grunnlagt for en stor tunnelsatsing. Noen utbedringer synes kanskje som unødvendig byråkratisk, men det finnes også noen elementer her som det er viktig å få på plass. Dette gjelder da i hovedsak selvsagt det som går på sikkerhetsforbedringer.

Det er ingen enkel oppgave å starte med store rehabiliteringsprosjekter. Rehabilitering er på mange måter uoversiktlig, og det er som med et bygg - man vet ikke alltid hva som venter bak det skjulte. Dukker det opp uventede forhold har dette en lei tendens til både å forsinke og fordyre. Det har vi også sett i tunnelrehabiliteringsprosjektet. Dette har blitt mange milliarder dyrere enn man først planla for. Disse kostnadene må selvsagt tas over bevilgningene til det offentlige, og er dermed en kostnad som vil berøre oss alle. Det er likevel viktig å huske på hvorfor man gjør dette. Dette er arbeid som må gjennomføres for å bedre sikkerheten i tunnelene, og klargjøre disse for fremtidens bilisme. Et teknisk anlegg, og en rekke av installasjonene i en tunnel, har begrenset levetid og må med jevne mellomrom utbedres. Her er det selvsagt viktig å planlegge best mulig for å se til at man får et løpende godt vedlikeholdsarbeid slik at man ikke må ta de enorme skippertakene som medfører lange perioder med nedstengninger.

Det vil ikke alltid kunne fungere optimalt i praksis, og dette arbeidet får selvsagt konsekvenser for trafikantene og næringslivet. Man skal etter hvert i gang med å rehabilitere verdens lengste veitunnel, Lærdalstunnelen. Det er en oppgave som skal ta rundt fire år og skal koste mellom 1 til 2,4 milliarder kroner – man vet foreløpig ikke totalkostnaden. Opprinnelig kostet det litt over milliarden å bygge tunnelen. Det er dermed en omfattende oppgave som nå skal gjennomføres, og dette medfører nattestengninger i store deler av denne fireårsperioden. Det får naturligvis store konsekvenser for trafikantene og ikke minst tungtrafikken. Alternativer ruter er ikke like gode, og spesielt om vinteren kan det blir utfordringer. Dette viser til fulle ulempene denne typen arbeid medfører, og det kan ramme både lokalmiljø og næringslivet hardt. Her er det meget viktig at man planlegger godt og gjør konsekvensene minst mulig, og om det er praktisk mulig er selvsagt det beste å unngå nedstengninger. Det vil ikke alltid være enkelt, ei heller mulig. Men man må strekke seg langt for å klare å holde veinettet åpnet – selv om det vil medføre redusert kapasitet.

Forhåpentligvis får man på plass rutiner som kan gjøre dette arbeidet mest mulig smidig. Prosjektet Lærdalstunnelen viser hvor omfattende dette arbeidet er, og lignende eksempler finnes det flere av. Blant annet pågår det nå arbeid med oppgradering av Vålerengatunnelen i Oslo, med en enorm trafikkbelastning. Det påvirker hele trafikkbildet i hovedstaden. Selv om det her er bra alternativer, får det konsekvenser for samfunnet. Da er det viktig å huske på hvorfor arbeidet gjøres. Det er dessverre nødvendig – og det er for å bedre både sikkerheten og regulariteten.