Bruken av arbeidsfellesskap bør testes

Årsaken til at de norske aktørene ikke ser ut til å benytte seg av denne modellen, som kunne gitt åpenbare fordeler, og rett og slett en mulighet til å konkurrere i de største kontraktene, er tolkningen av konkurranselovgivningen. Tolkningen av konkurranseloven ble innskjerpet gjennom en dom i Høyesterett i 2017 der man ga Konkurransetilsynet fullt medhold i en som sak om ulovlig anbudssamarbeid mellom taxisentraler i forbindelse med pasienttransport for Oslo Universitetssykehus. Dommen bekreftet at en inngivelse av felles tilbud i en anbudskonkurranse der aktørene kunne inngi tilbud alene utgjør et brudd på konkurranseloven.

Dette har medført at vi i all hovedsak ikke har sett av bruk av arbeidsfellesskap på de store anleggsjobbene fra de større norske selskapene. Dette var langt mer vanlig tidligere - også mellom de aller største selskapene. I sin tid var blant annet Skanska (tidligere Selmer) og Veidekke aktive i bruk av samarbeidskonstellasjoner, blant annet gjennom VS-gruppen.

Men forventningen om en strengere tolkning av konkurranselovgivningen og uklare signaler fra Konkurransetilsynet gjør at de største norske aktørene ikke våger å teste ut et samarbeid sammen. Det er nemlig slik at man ikke kan forvente å få et signal om et slikt samarbeid kan være lovlig eller ikke før etter man har prøvd det i en konkurranse - og tilsynet går inn i den konkrete saken. Har man bommet med tolkningen kan det bli rådyrt. Straffen kan i verste fall bli en bot på ti prosent av konsernets totalomsetning. For flere av de største er dette selvsagt ikke mulig å bære - og dermed avstår nå entreprenørene fra å teste ut denne modellen.

Det er helt klart en stor utfordring. Vi ser nå at det blir stadig flere av de helt store kontraktene på flere milliarder kroner, og dette er jobber til og med de største entreprenørene ikke våger eller ønsker å satse på alene. Risikoen er rett og slett for stor – og oppgavene for omfattende. Kunne man gått sammen for å dele risiko, kapasitet, kunnskap og erfaring i et fellesskap, hadde situasjonen vært en helt annen.

Mens de norske ikke melder inn arbeidsfellesskap i konkurransene ser vi derimot at de utenlandske aktørene gjør det samme. Hvorfor er det slik? De samme reglene gjelder selvsagt også for de utenlandske virksomhetene. Vi har sett eksempler på at selskaper som nok kunne gjort en jobb alene, leverer inn felles tilbud. Dermed burde det opplagt også være fullt mulig for de norske å satse på dette. Vi tror derfor det kunne vært lurt å teste ut dette i en av de store konkurransene som nå kommer. Disse jobbene er så store at man i dagens konkurransesituasjon burde kunne sannsynliggjøre at dette ikke er en jobb man kunne tatt på seg i dagens marked, spesielt ikke med oppdragsmengdene flere av selskapene har tatt på seg. Det er selvsagt fullt forståelig at dette innebærer en viss form for risiko - men å beregne risiko er noe man er vant til - og med juridisk bistand burde det helt klart være mulig å få til. Ulempen er selvsagt muligheten for en bot – men det må være mulig å få juridisk bistand som kan avklare dette i stor nok grad – og det burde opplagt også være mulig å få frem noe mer avklaring fra offentlig hold rundt denne problematikken.

Både de aktuelle selskapene og den norske modellen står nå i fare for å tape i kampen om de store oppdragene som kommer om man ikke får på plass denne typen løsninger. Nedsiden her er selvsagt enorm, både for selskapene, byggherrene, bransjen samt for verdiskapningen og kompetansebyggingen i hele det norske samfunnet. Man må derfor finne en løsning på dette – vi kan ikke se at de utenlandske får konkurrere uten kamp fra de lokale innen denne sektoren i tiden fremover.