Viktig å få et realistisk kostnadsbilde

Med en Nasjonal transportplan (NTP) som totalt har en ramme på rundt 1.000 milliarder kroner, og hvor investeringene innen vei har en betydelig andel av denne enorme potten, blir selvsagt slike utslag som det pekes på i rapporten meget omfattende. Det at kostnadsbildet øker såpass kraftig vil medføre at flere prosjekter blir for dyre til å kunne realiseres – og ved at enkelte dyre prosjekter gjennomføres, medfører dette også at andre prosjekter kan havne lenger bak i køen. Dette er ikke noe nytt fenomen – men rapporten peker på hvor store utslag dette faktisk kan gi.

Dette kan dermed medføre at flere prosjekter mange hadde forventet og håpet snart skulle komme, kanskje får en forsinket oppstart – men kan i ytterste konsekvens også skrinlegges for godt om de ikke har den nødvendige samfunnsnytten sett i forhold til investeringene. Dette gjør også at det blir mange skuffede mennesker, organisasjoner og selskaper rundt om i landet som hadde håpet at deres vei snart lå klar til oppstart. Vi har sett flere eksempler på dette den senere tiden – kostnadsrammen blir langt høyere enn først forespeilet – prosjektene utsettes - og så kommer klagene. Dette gjør også da at kampen mellom prosjektene hardner til – og prioriteringene politikerne må gjennomføre kan bli av det virkelig tøffe slaget.

Nå er det viktig å peke på hva som gjør at prosjektene blir dyrere og hvordan man kan sikre at prosjektene ikke får den kostnadsgaloppen vi innen enkelte eksempler er vitne til. Først og fremst er det viktig å trekke frem at kostnadsøkningen i hovedsak kommer av at nye momenter tillegges prosjektene. Veiene kan bli utvidet fra to til fire felt, nye konstruksjoner kan bli lagt inn i prosjektene, lokalt press kan føre til endrede trasévalg og så videre. Dette kan alle være gode momenter som faktisk også er viktig å ta med – men det vil definitivt også medføre at enkelte prosjekter får et helt annet kostnadsbilde – og det blir dermed feil å sammenligne prosjektet med den opprinnelige planen. 

Så kan man da selvsagt spørre om de opprinnelige planene virkelig var realistiske og om de burde blitt presentert slik de ble gjort. Kanskje man burde jobbet mer grundig i den tidlige fasen slik at man fikk et mer riktig kostnadsbilde før man gikk ut med de konkrete planene og kostnadsoverslagene.

Skal vi klare å gjennomføre det nødvendige løftet vi trenger innen veisektoren, må vi jobbe for at så mange som mulig av prosjektene som ligger inne i NTP kommer videre fra planleggingsstadiet og blir finansiert og bygget ut. Da det viktig at man får det reelle kostnadsbildet frem så tidlig som mulig. Dette innebærer at man også må fatte beslutninger tidligere i prosessen som får konsekvenser for det videre arbeidet – og at man da i enda større grad må lukke døren for de store endringene – noe også da de lokale myndighetene må ta inn over seg. Det er ikke sikkert at man kan få oppfylt alle sine ønsker om man skal ha en realistisk mulighet til å bygge ut de konkrete prosjektene. Så er det selvsagt alltid spørsmålet om hva som er godt nok i et planlagt prosjekt – er det momenter og elementer man kan dra ned eller ta helt ut for å sikre at prosjektet faktisk kan få pengene som sikrer en oppstart fra Stortinget?

Å planlegge et komplekst veiprosjekt er ingen enkel oppgave – og det trengs solid erfaring og god kompetanse til å gjennomføre denne oppgaven. Denne kompetansen finnes åpenbart i Norge. Mange prosjekter er planlagt og bygget ut på en glimrende måte – også innenfor de opprinnelige budsjettrammene. Derfor er det også viktig at man tar vare på og utnytter denne kunnskapen på best mulig måte. Da er det nok nødvendig med enda tettere samarbeid mellom de ulike leddene i verdikjeden innen anleggsektoren – slik at man sikrer og utnytter den beste kompetansen både fra byggherrene, rådgiverne og entreprenørene. Vi har sett flere eksempler hvor tidlig involvering og mer bruk av totalentrepriser har gitt gode prosjekter – og dette burde vi også se mer av i tiden fremover. Tidlig involvering fra flere parter gir resultater – og disse prosjektene burde i større grad kunne kopieres og fungere som erfaringsbanker.