Om å stoppe opp i hverdagen

Like på utsiden sitter en som har vært mindre heldig her i livet og spør om hjelp fra oss andre til å klare seg litt bedre i hverdagen. Det er kaldt, sludd og kraftig vind i været, men han sitter der like rolig som alltid. Alle småløper forbi uten en gang å gi dette medmennesket en tanke – og ingen tenker i hver fall på å legge igjen noen slanter i koppen som står foran denne personen som rekker ut en hånd.

Alle utenom en. Da jeg går ut av svingdøren på stasjonen går en liten skolejente forbi – hun kan ikke være mer en 8-9 år – med en rosa ransel på ryggen som nesten er større enn jenta. Hun stopper opp foran tiggeren, tar opp noen kroner fra lommen og putter oppi koppen og går stille videre. Den eldre personen som sitter på bakken foran meg lyser opp – og det gjør selvsagt jeg også – inni meg – man kan jo ikke vise sånne følelser utad i mandagsrushet.

Dette får meg til å tenke litt ekstra de neste ti minuttene på vei til kontoret. Hvordan kan det ha seg at en liten jente, som sannsynligvis har minst penger i lommene av alle som gikk forbi, er den som velger å gi? Hun prioriterte å gi de fleste av sine kroner til en vilt fremmed som om det var det mest naturlige i verden. Vi andre er så påvirket av omgivelsene; man bør ikke gi til tiggere, det havner bare hos lugubre bakmenn – og ikke minst at dette fenomenet bare fører kriminalitet med seg. Hun så bare noen som trengte hjelp og gjorde noe med det mens vi andre gjemte oss i de påkostede dunjakkene og hastet videre.

En slik liten hverdagshendelse burde få noen og enhver til å fundere litt på dagene om sklir forbi. Det er sjelden vi faktisk stopper opp og tenker på hvordan samfunnet vi lever i virker og påvirker - og innimellom må vi bli flinkere til å ta et valg vi ellers ikke ville gjort. Dette gjelder flere ulike forhold – både på jobb og hjemme. På mange måter lever vi en liten boble her oppe i det trygge nord - det kan av og til være greit å se litt videre.