Anleggsmarkedet koker

Det er ikke rart stadig flere både norske og utenlandske aktører ønsker å ta del i et marked som stadig øker i omfang. Veksten vi har sett innen anlegg de siste årene har vært eventyrlig – og det er lite som tyder på at markedet er i ferd med å stabilisere seg eller snu – tvert imot, det øker nærmest med uforminsket styrke.

Tallenes tale er klare: Bare i 2016 beregner man at veksten innen anleggssektoren har vært på formidable ti prosent - noe som utgjør enorme summer. I 2016 skal det omsettes for totalt 118 milliarder kroner innen anlegg. I 2010 var tilsvarende tall 83 milliarder kroner. For neste år økes dette ytterligere.

Så mens man i årene tidlig på 2000-tallet hadde en heller laber anleggsaktivitet, snakker vi nå om helt andre tider. Dette påvirker i høy grad selvsagt også fjellsprengningsmiljøet. I skrivende stund kjenner vi ikke til hvor mange kubikk fjell som blir tatt ut i 2016 – men på Fjellsprengningskonferansen torsdag morgen får vi fasiten – og den vil nok vise noen spennende tall – alt ligger an til nok en rekord.

Den kraftige anleggsøkningen har næringen klart å ta unna uten noen nevneverdige kapasitets-
problemer. For noen år siden var det flere, både politikere og byggherrer, som var usikre på om de norske markedet skulle klare å ta unna denne veksten, og dro blant annet til utlandet for å fortelle om det stigende markedet her hjemme. Virksomhetene i denne delen av byggenæringen har til fulle vist at de har klart å ta unna veksten – og de vil også klare en ytterligere vekst.

Det økende anleggsmarkedet i Norge har også bidratt til at en rekke utenlandske aktører har kommet for å ta sin del av prosjektene. Dette har naturligvis også bidratt til at kapasiteten blant entreprenørene har økt, men vi tror uansett at hjemmemarkedet greit skulle klart å ta unna veksten. Hovedårsaken til dette er at veksten har vært forutsigbar og varslet, slik at entreprenørene og rådgiverne har kunnet bygge opp sin kapasitet til å ta unna for veksten. Det er også flere norske aktører som har satset inn mot anleggsmarkedet som tidligere ikke var til stede her.

Kampen om kontraktene er nå stor, både på de større og mindre jobbene, noe anbudsåpningene den senere tiden helt klart har vist. Prisene har også holdt seg på et fornuftig nivå, og vi tror ikke Statens vegvesen har fått seg de helt store overraskelsene innen dette området.

Trenden de senere årene har blitt at kontraktene har blitt større og større – og denne utviklingen vil også fortsette. Flere av bransjens aktører har gjennom flere år etterspurt større jobber, hvor de har kunne ta en et større ansvar for både utviklingen og gjennomføringen av prosjektene. Dette har de nå fått. Og mens en stor kontrakt for noen år siden var på rundt 300 millioner kroner, er størrelsesforholdet noe helt annet i dag. Nå må man nesten over milliarden om man skal heve på øyenbrynene. En gigantisk kontakt er på flere milliarder kroner, og de har vi sett flere av. Spørsmålet er om kontaktene er begynt å bli for store, og det er selvsagt et betimelig spørsmål. Her gjelder det å finne den riktige balansen; vi må få på plass så store kontrakter at lønnsomheten ved å bygge større helhetlige parseller virkelig vises – men man må også se til at kontraktene ikke blir så omfattende at få om ingen har mulighet til å bli med på utviklingen, som selvsagt vil svekke konkurransen – og vil kunne hemme utviklingen av en kompetansesterk norsk anleggsnæring. Den senere tiden har dette gått seg noe til, og vi håper og tror byggherrene også ser at kontraktene gjerne kan bli noe større, men ikke vokse nærmest ubegrenset. Her har for eksempel Nye Veier lyttet til næringen, og delt jobbene noe mer opp enn man først fikk inntrykk av.

2016 ble for alvor også et år som står i TBM-enes tegn – og her er det utvilsomt Jernbaneverket som viser vei. Nå har Skanska/Strabag allerede kommet godt i gang med arbeidene gjennom Ulriken tunnel i Bergen – og Acciona-Ghella har startet opp de gigantiske TBM-ene på Follobaneprosjektet. Denne jobben skal være det første prosjektet i verden hvor det er fire ulike TBM-er som borer seg fremover samtidig. Disse prosjektene følges også tett, ikke minst av fjellsprengningsmiljøet. Vil man klare å drive tunnelene like raskt og sikkert som med norske tradisjonelle drill&blast-metoden? Om noen år får vi det endelige svaret. Det er uansett spennende at TBM-ene for alvor er kommet tilbake og blitt en del av det norske anleggsmarkedet.

Et annet gigaprosjekt som vil være med å prege det norske anleggsområdet i årene fremover, er utbyggingen av Ferjefri E39 på Vestlandet. Her snakker vi om tidenes norske samferdselssatsing. En ferjefri løsning fra Kristiansand til Trondheim vil koste 340 milliarder kroner med dagens beregninger. Rent teknisk vil utbyggingen helt sikkert kunne gjennomføres - spørsmålet er om samfunnet og politikerne er beredt til å bruke såpass store summer på dette. Beregninger viser at prosjektet skal være samfunnsmessig lønnsomt. Det er også viktig å huske på at utbyggingen av en ferjefri E39 har en enormt viktig dimensjon også utenom det å bygge opp ny infrastruktur for å bedre fremkommeligheten - dette er også en utbygging som vil kunne tilføre en hel norsk byggenæring helt ny kompetanse og erfaring, som kan benyttes innen langt flere områder senere. Alle husker vel utbyggingen av det norske oljeeventyret og hva det bygde opp av kompetanse og erfaring, som de involverte har brukt både innenfor og utenfor landets grenser i etterkant. Dette var med på å heve en hel næring. Her jobbet man sammen i clustere av selskaper på tvers av fagfelter og man skapte noe helt unikt som har gitt enorme verdier.

Vi har ikke vært like flinke til å utnytte mulighetene det ligger i store offentlige prosjekter de senere årene - man har hatt mulighetene, men ikke grepet disse i tilstrekkelig grad. Med E39 har man igjen en enorm mulighet til å sikre norsk næringsliv en unik mulighet til å bygge opp kompetanse og erfaring som kan gi en viktig posisjon i utviklingen av komplekse utbygginger over hele verden. Her har dermed norske rådgivere og entreprenører samt byggherrer tidenes største mulighet til å bygge opp en unik kompetanse som kan bli en ny eksportvare. Dette vil naturligvis ikke bare komme de enkelte selskapene og aktørene til gode, men vil være noe hele det norske næringsliv og storsamfunnet vil ha mye nytte av. Dette er fremtidens kunnskap - og denne typen erfaring og kompetanse kan bli Norges nye og kanskje viktigste eksportvare.