Bobestyreren, advokat Tom Hugo Ottesen, uttrykker overfor Aftenposten forundring over at Oslo kommune har kunnet la et så stort selskap gå konkurs. Driften av Oslo Vei må nødvendigvis få et etterspill. Når selskapet kunne bygge opp en gjeld på en halv milliard kroner kunne det neppe skje uten at leverandører og underentreprenører har trodd at selskapet var noe annet enn et ordinært aksjeselskap. At mange som ikke får dekket sine krav vil føle seg lurt av Oslo kommune er derfor ikke underlig. Uklare grenser mellom drift, forvaltning og eierskap har bidratt til å gjøre denne saken til en skandale.

Samtidig åpner konkursen for nytenkning og nødvendige omstillinger. I lys av det som har skjedd i Oslo er det for eksempel betimelig å stille spørsmål ved fornuften i at staten og kommuner investerer fellesskapets midler i foretak som driver virksomhet i bygg og anlegg.

I tilfellet Oslo Vei synes svaret nokså åpenbart. Oslo kommune har mange oppgaver som løses godt, men å drive et aksjeselskap innen anlegg, drift og vedlikehold av veier, samt stein og asfaltproduksjon, har man ikke lykkes med.

Etableringen av dette selskapet hadde en forhistorie som ligner Bergen Bydrift AS, et kommunalt foretak som for tre år siden ble omdannet til aksjeselskap. Bergen kommune eier selskapet og 90 prosent av inntektene i Bydrift kommer fra kommunen. Så lenge Bydrift får direktetildeling av kontrakter har det ikke lov til å ta andre oppdrag for mer enn ti prosent av omsetningen. Selskap som Bergen Bydrift forutsettes å drive forretningsmessig, men må samtidig ta «politiske» hensyn. Med kommunen som eier og suverent største kunde vil det for eksempel ikke være mulig å permittere ansatte i perioder med lav aktivitet. Det vil også være utenkelig å klage til KOFA dersom man skulle mene at eieren bryter innkjøpsreglementet. Ved en eventuell konflikt vil Bydrift heller ikke kunne ta kommunen til forliksrådet eller for retten. De kommunalt eide aksjeselskapene er med andre ord forhindret fra å benytte de samme virkemidlene som private entreprenørselskaper for å skape effektiv og lønnsom drift.

Det finnes både gode og mindre gode private eiere i bygg og anlegg. Men i motsetning til når det offentlige ivaretar et eieransvar vil selskaper med mindre gode private eiere over tid enten forsvinne eller bli overtatt av krefter med bedre forutsetninger for å utvikle bedriften. Denne dynamikken gjør seg ikke gjeldende på samme måte i offentlig eide entreprenørbedrifter. Da staten nylig solgte alle aksjer i entreprenørselskapet Secora AS til Torghatten ASA kom en slik erkjennelse til uttrykk. Næringsminister Trond Giske viste blant annet til betydningen av at Secora får «et godt industrielt eierskap». Mye taler for at denne tankegangen bør forfølges også i forhold til større statseide virksomheter i bygg og anlegg som Mesta og Entra Eiendom. Det kan gi selskapene bedre eiere enn i dag, og bidra til større ryddighet i forholdet mellom virksomhetene som leverandører og staten som kunde.

Oslo kommunes manglende vilje til å bidra til å få Oslo Vei ut av uføret forteller at veivedlikehold og pukkverk ikke blir ansett som er kjernevirksomhet for kommunen. Private virksomheter vil kunne løse disse oppgavene billigere og bedre for innbyggerne, ikke minst fordi de gjennomgående har dyktigere eiere enn Oslo kommune har vært. Konkursen bør imidlertid ikke bare få et etterspill i Oslo, men også få politikere både på nasjonalt nivå og i andre kommuner til å tenke over hva det ikke er nødvendig å holde på med. Strengt tatt trenger vi ikke offentlige eiere i bygg og anlegg.