Nå må vi ta til fornuften

Det er mye i Norge som skal og bør tas vare på for å vise hvordan man levde og bodde før vår tid. Men i løpet av de senere årene kan man trygt si at det innen enkelte fagsegmenter har utviklet seg det man nesten må kalle en fanatisk tilnæring til bevaringsutfordringene.

OBOS-sjef Martin Mæland beskriver dette på en meget god måte i sin gjestekommentar her på bygg.no. Aften hadde 4. mai et helsides oppslag om "Byråd i sprossestrid". Byråd Torger Ødegaard har skiftet ut sine ”ekstremt dårlig vedlikeholdte og trekkfulle vinduer” uten å konsultere fanatikerne innen bygningsvern. Mæland skriver: ”Artikkelen i Aften viser Ødegaard foran den gamle bygården han bor i. Der får man et godt inntrykk av hvordan hans nyinnsatte vinduer ser ut sammenlignet med (antar vi) opprinnelige vinduer i etasjen under. De ser helt like ut. Men Ingeborg Magerøy, fagkonsulent i Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus, sier at de nye vinduene det er skiftet til i dette tilfelle ikke "når helt opp" som kopier. "Folk skal kunne stole på at det man ser i et bevaringsområde er det originale". Ja, så sprøtt kan noen fremstille det,”, skriver Mæland.

Dette viser med all tydelighet at kravene noen fagmiljøer setter er langt utenfor vanlige folks fatteevne. Man mister rett og slett respekten. Hvordan ville du reagert om du bodde i en gammel bygård, og ønsket å fornye de gamle ettlags vinduene med nye energivennlige to- eller trelags vinduer. Du har kanskje til og med gjort en ekstra innsats for å finne noen vinduer som er så å si helt like med de eksisterende. Men du får et rungende nei fra fagmyndighetene. Du får beskjed om bestille spesiallagde vinduer, hvor du kanskje også må benytte eksisterende vindusrammer. Dette vil naturligvis øke kostnadene dramatisk. Så dersom du skulle bo i en, eller kjøpe en, leilighet som havner på byantikvarens gule liste, har du store problemer. I noen tilfeller kan slike forhold i verste fall ruinere eierne, og de får ikke noe annet valg enn å selge. Problemet er vel at mange vil vegre seg for å kjøpe noe slikt. Man må da kunne finne frem til løsninger som sikrer at også slike bygg kan endres i tråd med dagens krav til komfort og funksjonalitet.

Det er ikke bare innen bygningsvern enkelte fagmiljøer kan stanse store restaureringer eller utbygginger.

Også innen infrastruktur ser vi store utfordringer i å få gjennomført enkelte utbygginger. Altfor mange grupperinger har mulighet til å trenere, endre og til og med stanse samfunnsnyttige prosjekter. Man må få på plass et mer effektivt system, som sikrer en god og rask gjennomføring, samtidig som man også skal hensynta både levende organsimer og fortidsminner.

Det er ikke rart at mange reagerer når man hører slike historier som Mæland nevner eller store veiprosjekter som forkastes når deler av en grunnmur til et gammelt hus dukker opp eller andre bagatellmessige inngrep i naturen må til.

Vi må ikke få et samfunn der små grupper får altfor stor makt og kan stoppe fornuftige investeringer og utbygginger det store flertallet av folket ønsker og trenger.