Store omkamper

Det ligger flere gigantutbygginger og venter på en endelig beslutning og en realisering. Men vi ser også med jevne mellomrom at allerede vedtatte beslutninger blir forsøkt påvirket og omgjort, noe som selvsagt skaper usikkerhet og gjør en god planlegging mer utfordrende.

De aller største og mest kompliserte prosjektene har et langt livsløp, ikke minst når det kommer til å ta en beslutning og gjennom planleggingsfasen – før spaden settes i joda. Det har vi mange eksempler på opp gjennom historien. Det er slett ikke alltid dette gir bedre sluttresultater enn om man hadde fulgt de opprinnelige planene. Dette handler selvsagt mye om politikk og hvilke konstellasjoner som til enhver tid sitter med makten, og dette kan naturligvis variere over et lengre prosjektlivsløp. Dette vil ofte dermed også føre til omkamper - noe som både kan fordyre og forsinke samfunnsnyttige prosjekter, som mange venter på. Dette kan også påvirke aktører som allerede kan være i gang med større oppgaver knyttet til disse prosjektene, og ikke minst forstyrre prosjektorganisasjonene som sitter midt oppe i planleggingen.

Det kan selvsagt også være at omkamper kan gjøre prosjektene både bedre og billigere. For selv om det ikke alltid er formålstjenlig å ta en ytterlige runde i allerede gjennomknadde prosjekter, finnes det mye god kompetanse som kan forbedre allerede avtalte gjennomføringsprosesser. Dessverre er det ikke alltid slik, og det er sjelden at det å dra prosjektene mye lengre ut i tid gjør kostnadsbildet vesentlig rimeligere – og det finnes helt klart eksempler på det mottatte.

Ofte er det offentlige prosjekter vi snakker om når det gjelder de store omkampene, og det er selvsagt her politikerne kommer inn. De ulike partiene vil sette sine preg og sine valg på hvordan tingene skal gjøres. Det er selvsagt også politikernes oppgaver, men det er slett ikke alltid samfunnstjenlig med nye beslutninger som risikerer å endre på store pågående prosesser, alt etter hvilke konstellasjoner som sitter med makten – eller at man rett og slett velger å inngå nye hestehandler i et større bilde. For ofte har vi sett at allerede vedtatte planer må endres i forbindelse med maktskifter. Vi kan ikke komme i en situasjon der beslutninger risikerer å endres hele tiden – det gjør gode gjennomføringer vanskelig å både planlegge og utføre – og vil være kostnadsdrivende i seg selv. Regjeringskvartalet er et eksempel på hvor usikkerheten nå råder. Man er allerede kommet langt i denne planleggingen, men enighet om å gå for det fremlagte prosjektet slår nå sprekker. Flere partier har allerede gått ut og vil endre på planene etter at prislappen er blitt høyere en først oppgitt. Nå er det Arbeiderpartiet, som så langt har stått side om side med Høyre, som mener man bør vurdere en ny gjennomgang. Blir et slikt flertall en realitet får vi selvsagt en helt ny prosess rundt gjennomføringen av utbyggingen. Om prosjektet skal tas ytterligere ned i form og størrelse, må store deler av arbeidet gjøres på nytt, og det vil forsinke prosessen videre fremover. Ikke minst vil dette også skape utfordringer for alle de involverte parter som allerede har lagt ned omfattende arbeid i dette prosjektet.

Det er slett ikke uvanlig å velge å ta ekstra runder i store og omfattende utbygginger. Vi snakker tross alt om mye penger som tas fra fellesskapet, men det er uansvarlig om dette blir en del av et politisk spill – så vi håper denne typen omkamper handler om de konkrete prosjektene – og ikke inngår i en større politisk ramme som også omfatter andre aspekter.