Esben Jonsson

Mangel på faglig fokus og kontroll skaper byggfeil

Feil og svakheter ved våre bygninger og vår infrastruktur koster enorme beløp. SINTEF/Byggforsk skriver om skader på bygninger som ofte går igjen og ikke blir mindre. 

Dr. ing. Esben Jonsson

Spesialrådgiver og spesialist i uavhengig kontroll. Omfattende erfaring fra prosjektering og utførelse. Tidligere forsker på Byggforsk i 15 år. 

De mener at årsakene til dette er mange og ikke helt klare. Men de fronter spørsmålet om byggenæringen lærer av egne feil og antyder at dette kan være hovedårsaken til byggfeil. Innlegget er viktig som informasjon, men bidrar i liten grad til å løse problemet. Skal vi redusere byggfeilene, så er det nødvendig å gå nærmere inn på de viktigste årsakene og se de i sammenheng. Fokus på at byggenæringen «ikke lærer» mener jeg er et sidespor som ikke vil redusere byggfeilene. Erfaringen viser også dette.

Årsak 1: Kvalitetssikring som ikke virker

Dette er en hovedårsak til byggfeil. «Kvalitetssikring» nr. 1 ved hjelp av KS-systemer er ofte rene papirøvelser. Hele kvalitetsbegrepet er «satt på hodet» og blir noe vagt. Den tidligere velprøvde og logiske sikring av kvaliteten, basert på en grunnleggende faglig vurdering og kontroll, er erstattet av ledelsens styringssystem for bedriften hvor i praksis ofte ingeniøren er KS-systemets tjener i steden for omvendt. Den faglige fokus svekkes i for stor grad. Hvi bør gå tilbake til tidligere tiders praksis basert på «sund fornuft». Det må foretas en opprydding i lovverket hvor ordet «kvalitetssikring» må erstattes med det det egentlig dreier seg om, nemlig tilfredsstillelsen av myndighetenes tekniske krav til bygninger og ikke hvordan den enkelte bedrift styrer sin virksomhet med systemer og rutiner. Jeg har sett for mange eksempler på at det første ikke er tilfellet mens det siste «stemmer».

Årsak 2: Uavhengig kontroll som ikke virker som forutsatt

Dette er en hovedårsak til byggfeil som sammen med årsak 1 kan få store negative konsekvenser. Den uavhengige kontroll er i alt for stor grad blitt en «kvalitetssikring» nr. 2 med de samme svakheter som «kvalitetssikring» nr. 1. Derved blir den faglige fokus på nytt svekket. Dette er årsaken til at byggfeilene virker mer dramatiske enn tidligere Eksempler er broer som faller ned og P-hus som er på grensen til sammenbrudd, og svært alvorlige fuktproblemer. Hvis man kontrollerer etter myndighetenes Veileder for kontroll kan man risikere å kontrollere «korrekt» uten å oppdage alvorlige byggfeil. Dette er et paradoks, men også logisk når man bruker et KS-system til å kontrollere en aktørs KS-system for å se om bygget er prosjektert og bygget riktig etter byggefor-skriftene. «Fordelen» med et slikt overfladisk kontrollsystem er at man kan gi en fast lav pris på kontrollen i håp om å få oppdraget. For som normalt i byggebransjen vil tiltakshaver og andre oppdragsgivere vurdere laveste tilbud som beste tilbud. Men det kan på sikt koste dyrt. Den uavhengige etterkontroll kan medføre betydelige problemer hvis man er nøye når man kontrollerer. Oppdager man alvorlige avvik «for sent», så kan en lukking av avviket bli «urealistisk» pga store økonomiske og/eller fremdriftsmessig ulemper. Kontrolløren kan da bli en «syndebukk». Pga at byggeprosessen er blitt mer komplisert med mer press på tid og penger, og hvor det prosjekteres og omprosjekteres i utførelsesfasen, så har kun en etterkontroll en verdi som kan være tvilsom. Kommunenes byggesaksavdeling arbeider mest eller bare med administrative og juridiske problemstillinger. Det svekker kommunens tilsyn, hvis tilsynet utføres.

Årsak 3: Helheten og grensesnitt mellom fagområder blir for dårlig ivaretatt

Vi vet at byggfeil oppstår i grensesnitt og gråsoner mellom fagområder. Fordi vi blir mer og mer spesialisert er det viktig at noen tar ansvar for helheten og har faglig kompetanse til å gjøre det. I praksis gjøres det for sjeldent. Prosjekteringslederen er opptatt med adminstrative oppgaver og ansvarlig søker, som ofte er arkitekt, opptrer som postkasse. Lovverket angir at alle som har ansvar for et fagområdet også har ansvar for grensesnitt og gråsoner mot andre fagområder. Det betyr i praksis at ingen av aktørene «ser sitt ansvar» og heller ikke «tar ansvar». Det må være en aktør som er ansvarlig ellers virker det ikke hverken juridisk eller i byggeprosessen. Den overordnede uavhengige kontrollør gjør sjelden noe med dette fordi han ikke oppfatter det som sin faglige oppgave etter forskriftene, men i beste fall ser sin oppgave som administrativ i forhold til de enkelte kontrollører for fagområdene. Myndighetene må rydde opp i dette og plassere et klart ansvar.

Årsak 4: Prosjektering av bygningsfysikk gjøres ofte ikke av «den rette»

Når det gjelder fuktpåkjenninger som medfører de fleste byggskader i husbygging og som tilhører fagområdet bygningsfysikk, så ivaretas det ofte av en arkitekt som normalt vet lite om dette og heller ikke interesserer seg i et fag som er så teknisk som det er blitt. Dette er «å be om byggskader» som neppe mange arkitekter skjønner at de selv skaper og derved heller ikke kan lære av det . Enten må arkitekten ha teknisk hjelp av en ingeniør eller overlate fagområdet til en kompetent ingeniør.

Kombinasjonen av bygningsfysikk og konstruksjonssikkerhet, og særlig i forhold til byggets levealder, lider under dette. Myndighetene må gjøre det klart hva det kreves for å få godkjenning for prosjektering av bygningsfysikk.

Årsak 5: Prosjektering og utførelse er i utakt

Det er blitt flere og mer spesialiserte prosjekterende, utførende og leverandører og disse konkurerer om oppdrag og er i liten grad vant til å arbeide sammen. Underentreprenører og leverandører med egne løsninger kommer ofte sent inn i byggeprosessen etter at utførelsesfasen er i gang. Dette kan lett medføre at prosjekteringen blir «halvveis» i prosjekteringsfasen. Resultatet er da at produksjon-sunderlaget fra prosjekteringsfasen er mangelfullt. Det krever derfor mye av partene å rette opp detaljprosjekteringen når man er i gang med utførelsesfasen for å få arbeidstegningene til å bli et godt produksjonsunderlag. Noen kvalitetsbeviste totalentreprenører med de rette medarbeidere kan dette, men det koster og man velger det derfor gjerne bort. Men uansett vil dette «oppryddings-arbeidet» lett bli «oversett» av den som kontrollerer prosjekteringsfasen. Aktørenes «kvalitets-sikring», som normalt gjelder den enkelte aktør, inkluderer sjelden «oppryddingsarbeidet» som er nevnt ovenfor. Dette kan bli skjebnesvangert og understreker viktigheten av en faglig kontroll av utførelsen på byggeplassen og at man har det gjeldende produksjonsunderlag å kontrollere etter.

Forslag til en mer egnet bygningskontroll med større kost/nytte-verdi

Hvis vi skal bygge effektivt og samtidig tilfredsstille lovverket, så må de som prosjekterer, utfører og leverer produkter samarbeide om løsninger fra en tidlig prosjekteringsfase. Kommunikasjon og samarbeide er nøkkelordet for den virkelige kvalitet i det ferdige bygg. Dette bygger opp under mitt forslag til en annen bygningskontroll enn i dag hvor «kontrollørens» rolle passer inn i dagens virkelighet på en mye bedre måte enn den tidligere etterkontroll av en «sensor som søker etter feil».

A. En spisset fagkontroll av prosjektering og utførelse (byggeplassen) av det som ofte går galt, og det som kan gå galt og ikke må gå galt i «dette prosjektet». Helheten og grensesnittene mellom fagområdene Konstruksjonssikkerhet, Bygningsfysikk, Brann og Geoteknikk må

være ivaretatt. Samlet betyr dette en fokusering på det aller viktigste i forhold til liv og helse, store verdier og samfunnsmessige interesser – og kun det.

B. Den moderne «kontrollør» må være like mye en veileder og medspiller som kontrollør,

og må komme med i «teamet» når prosjekteringen begynner. Sammen skal teamet sørge

for at man gjør det riktig første gang og forhindre avvik, og særlig at avvikene oppdages

sent i byggeprosessen. Sjansen for registrering av avvik senere i byggeprosessen, og særlig

at de oppdages «for sent», blir da liten samtidig som «flyten» i byggeprosessen blir langt

bedre.

C. «Kontrolløren» må samarbeide mer med kommunen enn tilfellet er i dag. Dette angår jo i høyeste grad den enkelte kommune, som bør eller må føre tilsyn og som også kan ha egne krav til bygget.

Avsluttende kommentar

Myndighetene bør se «skriften på veggen» og ta føringen for de forbedringer som må komme. Mange forbedringer må skje i lovverket (særlig forskriftene) som er blitt for omfattende og lite brukervennlig. Ansvarsforhold i byggesaker må bli tydeligere og mer realistisk. Selvfølgelig kan man vente til byggenæringen selv får slutt på byggfeil basert på læring, god moral og idealisme. Men da må man vente lenge!