Idretten er en sentral del av usedvanlig mange av landets innbyggeres liv. Vi dyrker både spydspissene innen de ulike grenene, men mange hundre tusen stiller også hver eneste dag opp for sitt lokale idrettslag, gjennom å trene sine egne og andres barn, merke baner, selge billetter og på alle måter tilrettelegge for de ulike aktivitetene.
Om man er en del av enten topp eller bredde er det viktig å ha nasjonale arenaer hvor man både kan dyrke sin idrett eller bare følge andre som trener for å bli best mulig. Norge har mange flotte anlegg og flere såkalte nasjonalanlegg. Ullevaal Stadion er ett av disse.
Jeg var onsdag ettermiddag til stede på den offisielle åpningen av nye Ullevaal Stadion. Det er virkelig blitt et kraftsenter i Norsk idrett. Her har man nå samlet nesten hele den administrative delen av norsk idrett, med alle de samlokaliseringsfordeler det gir. Man har dessuten fått flere tilskuerplasser og ikke minst et helt ny og stor glassbalkong, kalt Ullevaal Panorama.
Nye Ullevaal er nå en komplett arena, og det nærmeste man kan komme drømmenes teater i Norge. Noen få norske kvinner og menn får muligheten til å entre den grønne gressmatta, men for de aller fleste av oss blir det med drømmen. Det er få forunt å kunne entre landslagsdrakta og spille for en fullsatt arena – eller spille de legendariske cupfinalene her. De fleste kan bare bivåne kampene fra tribuneplass. Og nå kan man gjøre dette med et meget godt utsyn fra alle deler av tribunene. Vi har fått et nasjonalt fotballanlegg av høy klasse, som altså fungerer langt utover det å kun være en fotballstadion.
Norsk herrefotball er gjennom en tung periode for tiden. De internasjonale prestasjonene er ikke gode nok. Nå er vi like ved å sarte en ny kvalifikasjonsrunde til et nytt mesterskap. Om kort tid kommer selveste Italia til Ullevaal. Hva hadde vel ikke vært bedre enn et fullsatt Ullevaal Stadion til å sparke i gang en giv for fotballandslaget...